Tre uker på tærne

27. januar skal charterflyet som skal bringe de norske deltagerne til Kina etter planen lette. Alt tyder på at planen holder.

Med under én måned igjen til Beijing blir den første by gjennom tidene som har arrangert både sommer- og vinterleker, er nemlig det mest oppsiktsvekkende det tilnærmet totale fravær av reell debatt om utsettelse av lekene.

Skal man følge det mest nylige og egentlig eneste relevante eksempelet, det fra Tokyo i 2020, burde OL i Kina for lengst ha blitt flyttet til vinteren 2023.

Det eneste logiske ville være å utsette lekene i Beijing.

Det skjer bare ikke, selv i en nåtid hvor det aldri har flere blitt smittet på verdensbasis – grunnet en virusvariant som virker å spre seg atskillig hurtigere og mer effektivt enn de tidligere variantene.

«Jeg kaller den gjerne en sprinter», som Irene Petersen, professor i epidemiologi ved University College London, så treffende betegnet omikron-varianten.

Det er flere grunner til at en utsettelse i øyeblikket er utelukket.

Den viktigste er Kina selv.

Arrangørnasjonen er mektig og vil fremstå som enda mektigere. I et slikt bilde passer ikke noe så svakelig som en utsettelse inn.

175 smittede kinesere

Dessuten har Kina lenge skapt et bilde utad av å ha klart å holde smittespredningen nede på et minimum. Dette har skjedd gjennom rigid smittesporing, reiserestriksjoner og beinhard nedstenging, helt tilbake fra de første smittetilfellene i Wuhan for to år siden.

I skrivende stund er byen Yuzhou i praksis stengt ned av myndigheter etter at det ble oppdaget tre nye tilfeller av koronasmitte. Det bor rundt 1,2 millioner mennesker i Yuzhou.

Det er tirsdag denne uken registrert 175 koronatilfeller. Totalt. I hele Kina.

Sånn sett må vi konkludere med at tallene enten er manipulerte eller at kinesiske myndigheter har funnet særdeles effektive metoder for å isolere det som er av smitte.

De oppsiktsvekkende lave smittetallene brukes nødvendigvis også som argument for at de olympiske lekene skal gjennomføres etter planen.

Boblende entusiasme

Planen består ellers av tilnærmet hermetisk lukkede såkalte «bobler». Utøvere blir transportert rett fra flyplassen og inn i boblene, hvor de testes hver dag og kun kan forflytte seg mellom bosted og treningsanlegg eller konkurransearena i arrangørenes spesialtransport. Ingen drosjer eller egne busser for den enkelte nasjon blir tillatt.

De kinesiske arrangørene har også den fulle støtte fra IOC, ikke overraskende. Eieren av lekene er over i den fasen hvor de utad uttrykker sin moderate bekymring, mens de i virkeligheten mest av alt prøver å komme eventuelle kritikere i forkjøpet.

IOC er minst like opptatt av å få gjennomført lekene som det kinesiske myndigheter selv er.

Derfor viser de også frem tallene som viser at OL i Tokyo ikke ble det fryktede superspreder-eventet man fryktet i forkant.

Bare 33 av over 11000 deltagere avla positive koronaprøver under sommerens leker.

Vinter-OL er ikke sommer-OL, og er heller ikke i nærheten av å være det. Antall deltagernasjoner er i øyeblikket 86, under halvparten av det som var med i Tokyo-OL. Blant dem er to debutanter i vinter-OL, Haiti og Saudi-Arabia.

Men det er uansett et gigantarrangement, med milliarder foran TV-skjermene rundt i verden, klare til å følge et forventet antall besøkende deltagere på i underkant av 3000 og i tillegg omtrent det tidobbelte antall i støtteapparat, trenere, media, sponsorer og andre.

Alle skal de forbli innenfor sin lukkede boble gjennom hele oppholdet. Alt for å hindre smittespredning.

Stillhet i smittens tegn

Men det er selvsagt et annet element ved dette som passer kineserne mer enn utmerket.

Ingen nysgjerrige, kritiske og informasjonssultne journalister får anledning til å bevege seg ut i land og befolkning på jakt etter fortellinger om hvordan den reelle situasjonen for befolkningen i Kina er.

Alle journalister må forholde seg til ett bilde: det glansede kinesiske myndigheter vil vise dem og oss og resten av verden.

I smittefarens navn.

Sjansen som kan svinne

Det samme gjelder utøverne, som på mange måter er de verst rammede her.

Ikke så mye fordi situasjonen deres er så veldig endret når det gjelder det de egentlig er der for, altså den fredelige olympiske kappestrid, men fordi hele prosessen frem til det som for veldig mange utøvere blir kraftig forstyrret av de utenomsportslige omstendighetene.

70 % av idrettsutøvere som deltar i et OL gjør det bare én gang.

Her betyr dette i overkant av 2000 av de estimerte 3000 deltagerne. For veldig mange av disse er OL i Beijing høydepunktet i idrettskarrieren. Det skal være en unik og yr feststund.

I øyeblikket er det i stedet en slags kontinuerlig smitteangst.

Den siste måneden frem til OL skal normalt brukes til å forsøke å finkalibrere karrierens mest perfekte formtopp. Det er ekstremt vanskelig i seg selv.

Under de rådende omstendighetene er det enda mye, mye mer komplisert. For de tre ukene frem til avreise til Beijing på chartrede fly, som er det eneste som er tillatt, dreier seg nå i stedet om én ting: å ikke bli smittet av noen variant av covid-19, uansett om man går verdenscuper, er i bakker, på høydeopphold eller går verdenscup.

Koronasmitte på det nåværende tidspunkt kan meget vel være slutten på den olympiske drømmen.

Selv etter at sykdomsperioden er over, vil man nemlig kunne teste positivt på PCR-tester. Da slipper man ikke inn i boblen sin i Kina, om man er vaksinert eller ei.

Fraværet av menneskerettigheter

Dette er den virkelige utfordringen for alle OL-håp de neste ukene. Derfor er plutselig også fokuset helt borte fra debatten som har fått veldig mye plass de siste månedene, nemlig hvorvidt norske deltagere bør bruke anledningen og søkelyset til å markere sin avstand til menneskerettighetssituasjonen i arrangørlandet.

Ingen steder har Norge en slik oppmerksomhet som når våre mange stjerner blir vist frem i et vinter-OL. Men nå har idrettens egne realiteter tatt sin plass. Og de kinesiske myndigheter og IOC får sin vilje til slutt.

Ingen tror eller forventer at en Fossesholm, Eckhoff eller Iversen skal ha fokus på uigurenes situasjon når letingen etter OL-formen snart går over i desperasjonsfasen.

Kommer man seg helt til startstreken i Beijing har man igjen muligheten.

Men det som kommer til å være igjen av markeringer er etter all sannsynlighet den såkalte diplomatiske boikott en del stormakter, som USA, Storbritannia, Australia og Canada, har annonsert at de vil gjennomføre.

Men dette er symbolpolitikk og kommer ikke til å prege lekene i særlig grad. Fraværet av NHL-stjernene i ishockeyturneringen blir mye mer merkbart enn det av Joe Biden eller Justin Trudeau.

Kina får sitt polerte utstillingsvindu. Mens Norges håp forhåpentligvis får sin fortjente mengde medaljer. Alt i tråd med lekenes motto:

«Sammen for en felles framtid».

Selvfølgelig forutsatt at man holder seg innenfor tildelt boble.