Tre elefanter kom marsjerende

Det har blitt bygget opp til et drama vi nordmenn knapt har sett maken til i sportslig sammenheng.

Fordi akkurat denne kvelden er det duket for en spesialepisode, der «Team Ingebrigtsen» slår seg sammen med «Karsten og Leif» for å lage underholdningsfjernsyn vi nesten ikke har sett maken til.

Dette er kvelden der alle som ikke er interesserte i friidrett er interesserte i friidrett.

Denne onsdagen kan ende som den aller største dagen i norsk idrettshistorie. Også når det gjelder det sportslige.

Også fordi det har dukket opp et nytt element i det eksklusive selskapet, som egentlig er forbeholdt våre aller største stjerner.

For Narve Gilje Nordås har gått fra en slags toppidrettens uvillighet, der han lurte på om han rett og slett skulle legge opp, til å være en seriøs og sensasjonell utfordrer til verdens i særklasse beste mellomdistanseløper.

Tvisten er, som alle snart har fått med seg, at Nordås har kommet dit gjennom myndig assistanse av den tidligere treneren til det nevnte unikumet.

Tidligere trener. Nåværende far.

Og forholdet mellom de to tidligere treningskameratene er, i Nordås’ egne ord, «ikke-eksisterende».

Den ikke-eksisterende elefant

Frem til denne onsdagen har hele konflikten ligget som et nærmest vulkansk teppe under forberedelsene til finalen. De som har behandlet det med størst verdighet er paradoksalt hovedpersonene selv. Jakob Ingebrigtsen nekter å snakke om tematikken.

«Min største utfordring? Å komme først over mål», som han så elegant parerte det nærmeste noen har kommet å tørre å antyde konflikten overfor ham.

Narve Gilje Nordås, på sin side, omtaler situasjonen med en mye større grad av mildt kamuflert tydelighet.

«Det er ikke noen elefant i rommet», som han selv uttrykte det etter ankomst Budapest.

Han har på sett og vis helt rett. Det er ikke én elefant, det er en liten flokk.

Det er så mye usagt i denne konflikten at ingen klarer å ikke bli engasjert i det som skjer helt andre steder enn på tartandekket ved Donaus bredd midt i den ungarske hovedstad.

Men inn i denne kvelden løper alle elefantene for en gangs skyld i samme retning.

Toppfarten til en elefant er for øvrig 40 km/t. Litt under det Usain Bolt hadde på sitt mest ekstreme.

I 2023 er det norske utøvere som flytter grensene.

Toxic

For der mange hadde trodd – eller fryktet – at Gjert Ingebrigtsen skulle bidra til en økning i spenningsnivået etter å ha blitt nektet såkalt akkreditering av friidrettsforbundet, tok så langt feil. Heldigvis.

Det eneste som har vært i nærheten, var en særdeles lite subtil Instagram-post, der far Ingebrigtsen siterte den også mye omtalte Britney Spears og hennes gamle hit «Oops, I did it again».

Hvis noen altså skulle ha glemt at Jakob Ingebrigtsens tidligere trener tross alt er til stede i Budapest. Om enn uten akkreditering.

Norge har en kvote på 11 personlige trenere. Til sammenligning flere enn Storbritannia har, med en dobbelt så stor tropp. Men ikke plass til treneren til ett av våre ytterst få medaljehåp.

Grunnen er selvsagt en mye omtalt intern konflikt i familien Ingebrigtsen.

Der ingen kjenner eller skal kjenne detaljene, ser alle én av konsekvensene her i Budapest. I form av en duell med emosjonelle undertoner grensende til de lett absurde.

De som tier

Og det er en situasjon norsk friidrett burde unngått. Hensynene til han som man håper skal ta to VM-gull overgår alle prinsipper.

Som hadde kunne forsvares. Hadde bare de som skal forsvare det gjort det. Men hverken generalsekretær Kjetil Hildeskor eller friidrettspresident Anne Farseth, som sier beslutningen er tatt ut fra en totalvurdering, har villet ta det ansvaret de burde med å forklare prioriteringene og har i stedet dyttet en åpenbart ukomfortabel sportssjef Erlend Slokvik foran seg.

Også her i Budapest.

Men denne onsdagen kan også sportssjefen få fokusere på de oppgavene tittelen hans mener han skal prioritere.

I løpet av cirka 35 minutter, 45 sekunder og rundt 80 hundredeler, kan vi få to av de største bidragene til norsk idrettshistorie noen gang.

For om Norge på papiret har favorittene på både 1500 meter og 400 meter hekk, er det samtidig to stjerner på jakt etter revansj, hvilket er en situasjon begge sannsynligvis og forhåpentligvis vet å hente ytterligere motivasjon fra.

Revansjens halvtime

Jakob Ingebrigtsen ar vært verdens i særklasse beste 1500-meterløper siden han tok OL-gullet på distansen i 2021. Men har ikke VM-gull på distansen. Karsten Warholm har to VM-gull på 400 meter hekk. Men mistet verdensmestertittelen til brasilianske Alison dos Santos i Eugene i fjor – etter lengre tids skadeproblemer. Nå klarer verken Warholm eller den alltid tilbakeholdne trener Alnes å skjule at sunnmøringen er på et nivå han aldri har vært tidligere.

En hel friidrettsverden ser derfor frem til det store oppgjøret mot dos Santos og amerikanske Rai Benjamin. Og drømmer om å se de tre likt ut på oppløpet litt etter klokka 21:50 lokal tid.

Bare litt. For sannsynligheten for at dette ender med en ny verdensrekord er stor.

Forhåpentligvis forblir den norsk.

Og kan forgylle det andre VM-gullet på én kveld. 1500-meteren har vi aldri vunnet. Nå har vi plutselig to som faktisk kan klare det.

Og da må vi samtidig bevege oss ett vers fremover i barnesangen.

Den som forteller om de to elefantene som kom marsjerende, bortover denne edderkoppens fine spinn.

Tre elefanter kommer marsjerende denne onsdagskvelden.

Og det er ingen som trenger være i tvil om at veien i høyeste grad er interessant.