Syv timers hestegalskap

– Du må følge hesten! Større skritt!

Det surkler og skvetter fra den gjørmete bakken når sterke hesteføtter tramper forbi landslagstrener Leonard Liesens. Han roper sine kommandoer på engelsk til de norske rytterne, som akkurat nå har satt beina på jorda og løper tett inntil hestekroppene, frem og tilbake på en liten bane.

Små detaljer skal rettes på i dagene før det er VM i en av de tøffeste konkurransene hestesporten har å by på – distanseritt.

Denne grenen er faktisk så utfordrende at hest og rytter må stanse flere ganger i løpet av konkurransen for å bli sjekket av veterinærer. Dersom veterinæren ser det minste tegn til at hesten er utslitt, skadet eller har for høy puls, er det rett ut.

Det er denne sjekken det norske distanselaget øver seg på nå. I møtet med veterinærene langs løypa er det viktig å løpe riktig, blant annet for å unngå at hesten løper skeivt og ser halt ut uten å egentlig være det.

Knalltøff konkurranse

Publikum får være vitne til et spektakulært skue når 170 hester med ryttere skyter ut fra startstreken omtrent som raketter torsdag morgen.

De skal legge bak seg hele 160 kilometer i det naturskjønne landskapet i franske Normandie. Denne typen ritt går gjennom skog og mark, over høyder og daler, vann og elver, så fort som mulig.

Førstemann i mål vinner. Det hele blir gjerne avgjort av heseblesende rykk og nervepirrende spurtoppgjør, slik sportsinteresserte kjenner fra sykling og langrenn.

Vinnertidene er som regel på rundt syv og en halv time. Gjørmete, klissvåte og totalt utmattede ekvipasjer er et helt vanlig syn rundt målområdet.

– Man må ha en solid dose viljestyrke for å drive med dette. Man må være skikkelig sta, sier Mariann Seglem og smiler.

Hun er én av de fem norske distanserytterne som har fått plass i VM. De regnes ikke som noen store medaljefavoritter, men som de sier: i denne sporten kan det helt uventede skje. Konkurransens natur og at den varer såpass lenge gjør at flaks eller uflaks kan avgjøre en hel del.

– Det er en idrett som mange helt forskjellige mennesker driver med, og både Jørgen hattemaker og rikmennene kan vinne. Det er så mange elementer som spiller inn at man kan aldri helt vite hvordan det ender, sier landslagsrytter Jan Gutubakken.

Doping og sprengte hester

Distanseritt er ikke bare kjent som en tøff idrett. Det er også en øvelse med et litt frynsete rykte. Noe ufortjent, mener de norske rytterne, men sporten har en historikk man ikke kommer utenom.

Et av problemene har vært at enkelte ryttere og lag regelrett har ridd hestene i senk. Det er også grunnen til at det er blitt innført strenge veterinærkontroller under de internasjonale konkurransene.

Problemet har, ifølge det internasjonale hestesportforbundet, vært klart størst i Midtøsten og Nord-Afrika.

Der ble det registrerte ni hestedødsfall i forbindelse med distanseritt i 2012. Ifølge The Daily Mail antas mørketallene å være en hel del høyere.

Det norske landslaget har med seg Angjerd Skeie som veterinær i VM. Hun forsikrer om at hestene som er på plass i Normandie blir ivaretatt på best mulig måte. Hun sjekker selv hestene før og etter konkurransene, og underveis må de som nevnt gjennom en rekke helsesjekker.

Skeie sier ingen får mulighet til å tøye strikken for hva hestene tåler i VM.

– Her er det veterinærer med mange års erfaring som jobber. Det skjer ikke at noen får presse hesten for mye. Veterinærene her er helt objektive, og alle har fokus på hestens velferd, fastslår hun.

Sjeik, statsminister og verdensmester

Distanseritt sammenlignes gjerne med sykling, ettersom konkurranseformen ligner og rytterne gjerne benytter seg av lagtaktikk slik man kjenner fra for eksempel Tour de France.

En annen likhet er alle dopingtilfellene. I slike utholdenhetsprøvelser er det mye å hente på prestasjonsfremmende midler.

På samme måte som i syklingen hevder hestesporten å ha ryddet opp de siste årene.

Midt i sentrum for dette, både for dopingsaker og dopingopprydning, står et av hestesportens mektigste, suksessrike og kontroversielle ektepar.

Mohamed in Rashid Al Maktoum og hans kone Haya bint Al Hussein.

Han er regjerende verdensmester i distanseritt, visepresident og statsminister i Emiratene, samt monark av Dubai. Hun er prinsesse av Jordan, avtroppende president i det internasjonale hestesportforbundet og tidligere OL-rytter.

Sjeiken og hans enorme distanseteam, som blant annet består av en rekke av hans familiemedlemmer, har dominert distansesporten i en årrekke. De har også vært involvert i et titalls dopingsaker.

Sjeiken har selv vært dømt for doping, og senest i vinter var han under etterforsking da det ble funnet ulovlige midler i flyet hans. I denne saken ble han frikjent.

En trist sak, synes Lene Hammeren, som er distanserytter og NRKs ekspert under hestesport-VM. Hun håper ikke slike saker gjør at nytt publikum får et dårlig inntrykk av sporten.

– Jeg føler man veldig lett drar alle over en kam på grunn av feilene noen har gjort. Når det er sagt, håper jeg man får til en skikkelig opprydning. Distanseritt skal ikke være noen dopingsport, sier hun.

– Fjernt med doping

Senest i august ble nye regler innført for distanseritt, blant annet for å gjøre det vanskeligere å jukse.

– Det er ingen hemmelighet at det har vært en del dopingtilfeller, sier Gutubakken.

Den norske rytteren har møtt sjeik Mohamed tidligere, blant annet da han var i Norge for å delta i et ritt.

– Han er en hyggelig fyr, og veldig hesteinteressert. Da vi kom i snakk viste det seg at han vet mer om fjordinger enn meg som er nordmann, sier Gutubakken.

De norske rytterne sier dopingdiskusjonene rundt sporten føles helt fjernt for dem.

– Det er mulig jeg er naiv, men. Jeg har så klart hørt om noen tilfeller, og er for eksempel livredd for at hesten min skal få i seg noe jeg ikke har kontroll på. Men det er også sånn at det tas ganske mange dopingtester i distanseritt. Jeg har tillit til antidopingarbeidet som gjøres, sier Seglem.

Spesielt samspill

Det norske distanserittmiljøet er stadig voksende, spesielt på Vestlandet. Det er der de fleste av de norske VM-rytterne har sin base.

– Det er en fordel å ha mye fin natur å ri rundt i når man driver med dette, skjønner du, sier Seglem.

Det er det idretten handler om for henne. For Seglem er distanseritt først og fremst naturopplevelser og et unikt samarbeid mellom hest og menneske.

– De beste dagene starter man og kjenner at alt bare fungerer. Samspillet med hesten, den gode følelsen. Da går man nærmest inn i transe og kan bare kjøre på, forteller hun.

Nøkkelen til å lykkes i distanseritt er å vite akkurat hvor raskt det kan gå uten at hesten blir utslitt, og å holde seg i den hastigheten så lenge som mulig.

Dette har rytterne øvd mye på hjemme. I VM regulerer de hastigheten ved å følge med på pulsklokkene hesten har rundt magen.

Noen av landslagene vil samle seg ganske kjapt etter starten torsdag morgen. De store lagene benytter seg gjerne av lagtaktikk, der ekvipasjene bytter på å ri fremme og bak, for å hele tiden ha kontroll over feltet og sørge for at noen har gode posisjoner.

Det norske laget kommer ikke til å gjøre det på denne måten, men de pleier gjerne å ri to og to.

– Det er så forskjellig hva som fungerer. Det kommer helt an på hvordan både hesten og rytteren er, forklarer Gutubakken.

– Som en fjelltur på 10–12 timer

De innlagte helsesjekkene kommer hver gang ekvipasjene har ridd 20–40 kilometer, pluss en større sjekk helt mot slutten.

Under stansene må hesten får pulsen ned til 64 slag i minuttet før de får dra videre. Klarer de ikke det, må de bryte.

– På dette nivået er vi såpass rutinerte at vi vet hva som må gjøres før helsesjekken, men man kjenner litt på spenningen før hvert stopp likevel, sier Seglem.

Selv om hestevelferd står i fokus for de aller fleste som driver med distanseritt, er det fortsatt en sport hvor man må ligge nært grensen for hva både hest og rytter tåler av trening.

Seglem og hesten trener hver dag, og varierer mellom lange turer, intervalløkter og bakkedrag. Men det holder ikke bare å trene hesten. Også rytterne får kjørt seg under konkurransene og er nødt til å trene seg selv etter at hesten har fått sitt.

– Man er helt gåen etterpå. Det kan sammenlignes med en fjelltur som varer i 10–12 timer, sier Gutubakken.

Lure triks

Hestene som brukes i distanseritt, som regel arabere og fullblodshester, elsker fra naturens side å løpe.

Rytterne forteller om hester som nærmest hopper av glede før hver tur.
Under et ritt som varer i syv-åtte timer kan imidlertid selv den mest turglade hest synes det hele blir litt langdrygt. Da må man ha lure triks på lur.

For Gutubakkens hest Her Ofir er det ikke så vanskelig å skjønne hva han liker best her i livet, der han har stått med mulen plantet i bakken og gumlet i seg gress helt siden intervjuet startet.

– Han her motiveres i alle fall av mat. De får mat underveis i tillegg, men jeg har alltid med meg litt ekstra som jeg kan gi hvis jeg merker at han mister motivasjonen. Eller så knekker jeg av noen greiner og gir ham. Da spiser han og løper fornøyd videre, sier Gutubakken.

– Hvordan motiverer du deg selv?

– Det skjer av seg selv. Man går i konkurransemodus. Det er bare å gå inn i boblen og kjøre på mot mål, sier han.

Gutubakken måtte dessverre trekke seg fra distanserittet torsdag. NRK-ekspert Hammeren tror uansett Norge har sjanser til å overraske.

– Olaug Espeli Carstensen og Ellen Suhr Ydstebø har mulighet til å bli topp ti, det har de klart før. Begge er veldig rutinerte og har gode resultater med hestene sine, sier hun.