Svaksynte alpinister stuper ned utforbakken: – Helt utrolig

• Pedersen irriterte seg over feil i Paralympics-debuten: – Bare tull

Tenk deg at du står på toppen av en utforbakke og må konsentrere deg for å se den første porten.

På vei ned er du helt avhengig av radiokommunikasjon med en ledsager, som ikke må forsvinne for langt foran deg.

Hvis ledsageren bryter grensa med noen meter, er du plutselig i villrede.

Det har også Bertagnolli smertelig fått erfare, men det skal vi komme tilbake til.

Her i Pyeongchang kapret han og ledsageren Fabrizio Casal utforbronsen i klassen for synshemmede – hans aller første Paralympics-medalje.

Time etter time har de tidligere skolekameratene trent for å optimalisere samarbeidet.

Som tilskuer kjenner du på en ekstra nerve med tanke på hva som kan skje, men disse tankene streifer ikke italieneren.

– Fascinerende

– Jeg trenger ikke å kontrollere frykten, fordi jeg føler det ikke. Hvis jeg krasjer, så ønsker jeg bare å komme meg til start igjen, sier Bertagnolli til NRK.

– Jeg vet ikke hvorfor, det sitter inne i meg. Jeg vil bare kjøre fortere og fortere, fortsetter han.

Med perfekte forhold kan han se ledsageren opptil 40 meter foran seg, men da er ledsageren kornete og uklar, forklarer italieneren.

Hvis det er dårlige lysforhold, kan avstanden kun være 20 meter før det blir kritisk.

NRK-ekspert Marius Arnesen mener det er helt rått hvordan alpinistene samarbeider ned løypa.

– De jobber utrolig bra sammen, og sikkerheten ligger i kompetansen til ledsageren. Jeg synes det er fascinerende og helt utrolig det de får til. De er råe, sier Arnesen.

Ledsager og løper kommuniserer via en intercom i hjelmen. De bruker korte, presise beskjeder slik at det kan reageres raskest mulig.

Samtidig må ledsageren kaste blikk bakover for å sikre seg at avstanden ikke blir for stor. Jo høyere farten er, jo vanskeligere blir det, påpeker Casal.

Og noen ganger går det galt.

Nervøs for lagkameraten

Bertagnolli trekker frem et eksempel der ledsageren havnet for langt foran ham. Sekunder senere smalt han rett inn i en port.

Men bortsett fra en leddbåndsskade har han unngått langvarige avbrekk. Sikkerheten er det aller viktigste for Casal.

– Vi må være optimalt forberedt til alle situasjoner. Jeg vet hva jeg må gjøre, men jeg er litt redd for at han skal gjøre feil. Ikke alltid, men noen ganger, smiler Casal.

Italienerne påpeker at synet blir mer og mer ufokusert i takt med farten. Tsjekkeren Patrik Hetmer, som tok 6.-plassen, sier han ikke har kjørt nok i stor hastighet.

– Vi hadde ikke noen problemer her, men vi har hatt utfordringer med fart tidligere. De andre håndterer farten enda bedre enn meg, forklarer Hetmer.

Bertagnolli står allerede med VM-gull, -sølv og sammenlagtseier i verdenscupen.

Han har ingen problemer med å gi fra seg kontrollen til sin lagkamerat og ledsager.

– Jeg stoler på ham. Jeg tror det er det aller viktigste. Vi er gode venner, smiler Bertagnolli.