Ny bok:
David Vigorito: "Chess explained: The Main-Line Slav", 111 sider,
Gambit forlag 2009.
Vår anmelder er Arnbjørn Dyrdal.
Dette er altså en bok som omhandler hovedvarianten i slavisk åpning, det vil si stillingene som oppstår etter de innledende trekkene 1 d4 d5 2 c4 c6 3 Sf3 Sf6 4 Sc3 dxc4.
Solid og populær åpning
Dette regnes som en svært solid åpning, på samme tid som den fører til mangeartede og usymmetriske stillinger, slik at det er mulig å kjempe om hele poenget også som svart.
Det er nok hovedgrunnen til denne åpningens popularitet blant de aller beste. Den største ulempen, kanskje helst for de ikke fullt så gode, er at hvit kan velge avbyttevarianten og fremtvinge en temmelig kjedelig stilling med få utsikter for noen av partene. Akkurat det problemet faller imidlertid utenfor rammen av denne boken.
Lærebøker om sjakkåpninger kan anta svært ulike former. I denne boken har man valgt å benytte en samling hele, fyldig kommenterte, partier som rammeverk. Det er i alt tjuefem slike illustrerende partier – ett for hver av bokens hovedvarianter.
Litt underlig
Partiutvalget er imidlertid litt pussig. Samtlige partier er nemlig fra de siste åtte årene, og overraskende mange av dem er spilt av temmelig ukjente spillere. Partier som Bhat-Peralta, Fernandez-Gonzalez og Vitiugov-Amonatov får nok ikke særlig mange til å nikke gjenkjennende, selv om sikkert alle er gode spillere og det er instruktive partier.
Men slavisk åpning har vært i bruk lenge og var svært populær også gjennom nesten hele forrige århundre. Derfor er det overraskende at det ikke er funnet plass til godbiter fra spillere som Alekhine, Euwe, Botvinnik , Smyslov, Bronstein og mange andre av datidens storheter, som spilte og utviklet åpningen allerede fra 1930-tallet og fremover.
Forfatteren er en amerikansk IM som er både aktiv spiller og trener. Hans intensjon er i følge boken å gi leseren en forståelse for åpningen og midtspillet den fører til, slik at man skal være godt rustet til å håndtere disse stillingene i egne partier.
Er så formen egnet til å oppnå dette? Idéen virker i hvert fall god. Det er en fin måte å gjøre teorien anvendelig i praksis på, og forfatteren ser ut til å kunne sine ting. Innledningsvis i boken er det er kort forklaring av grunnprinsippene bak åpningen, og etter hvert av de sju kapitlene konkluderes det og gis praktiske råd. I denne boken er det utvilsomt mye å hente for de aller fleste.
God, men kan forbedres
Men det kunne nok likevel vært gjort enda bedre og mer effektivt innenfor de samme rammene. For det virker ganske overflødig å kommentere alle partiene nesten fullt ut, slik det er gjort.
Etter femten, tjue trekk har nemlig både stillingene som da har fremkommet, og det videre partiforløpet, ganske lite med selve åpningen å gjøre – i den forstand at stillingene like gjerne kunne ha oppstått fra en hel rekke helt andre åpninger enn den som er bokens tema.
I enkelte andre åpningssystemer er det kanskje annerledes, men i slavisk kan det raskt bli så mange ulike bondeformasjoner og offiseravbytter at det blir ganske tilfeldig hva de, tross alt få, utvalgte partiene likevel kan evne å dekke av typiske spillemåter mot slutten av partiene.
Det burde heller vært flere partier, på bekostning av kommentarer til partiavslutningene. Og selv om disse er interessante nok i seg selv, ville flere partier gjort boken til litt mer åpningsbok og litt mindre partisamling, enn slik den fremstår nå.
Det hadde også gitt rom for ryddigere håndtering av mange viktige undervarianter, som nå bare blir behandlet underveis i kommentarene til en annen variant.
Ellers er boken oversiktlig og grei å lese med to, tre diagram per side som gjør det mulig å holde tråden også uten andre hjelpemidler.
