– Det er en fantastisk følelse – så lenge det går bra...

– Skeleton er ikke en farlig sport. Det ser verre ut enn det er. Jeg vil mene at utfor og super-G er mye farligere. Vi ligger jo helt nede på isen, så hvis det skulle gå galt er ikke risikoen for skader så stor, sier Desirée Bjerke Andersen til NRK.no.

Hun er Norges eneste OL-deltager i skeleton for kvinner, og har en 9.-plass fra Torino-OL for åtte år siden som beste olympiske resultat.

I dag har hun lagt opp, men følger fortsatt skeletonsporten tett – en sport som de færreste ville turt å prøve seg på.

• Se flere bilder fra den spektakulære idretten øverst i artikkelen!

– Man glemmer å være redd

Men hodet først - på en islagt bane – kaster utøverne seg utfor den tradisjonelle bob-banen med dødsforakt. Hastigheten kan komme opp i så mye som 145 kilometer i timen. De beste i verden ligger så tett mot isen at haka på hjelmen slår nedi isen.

– Ja, det hender at haka treffer isen. Det er bare en del av leken, sier Bjerke Andersen.

– Så lenge alt går bra, er det en fantastisk følelse. Det er som å kjøre rutsjebane, bare enda bedre. Men dersom man bommer i en kurve (sving journ.anm.), kan man jo bli redd. Det er litt sånn «wuæææ, hvordan skal dette gå». Men som regel er man så fokusert at man glemmer å være redd, beskriver Bjerke Andersen.

– Må man være spesielt glad i frykt og adrenalin for å drive med skeleton?

– Nei, egentlig ikke. Jeg er nok glad i adrenalin, men jeg er ikke noe «adrenalin-junkie». Fallskjerm skulle jeg gjerne ha prøvd, men å hoppe i strikk ser skummelt ut, sier Bjerke Andersen, som startet med den spektakulære idretten ved en tilfeldighet.

– Jeg så bare en notis i et blad om at man kunne prøve seg en dag. Dette var i 1996. Jeg hadde drevet litt med idrett, og syntes det hørtes ut som en spennende og litt annerledes sport. Jeg likte det med en gang, sier Bjerke Andersen.

Lynraske sprintere

– Hva slags egenskaper trenger man for å bli god i skeleton?

– Starten har blitt viktigere og viktigere. Man må være rask til å løpe, sier Bjerke Andersen.

Utøverne må løpe mens de dytter på kjelken for å få fart ut fra starten. Gjerne rundt 40-50-meter med full sprint. Derfor er mange av verdens beste skeletonutøvere nærmest som sprintere å regne. Skeleton-kjørere trener veldig likt som friidrettsutøvere.

– Når du først kommer deg på sleden, handler alt om å få ned pulsen igjen. Det er det vanskelige. Ligge helt i ro. Så prøver man å holde armene så tett inntil kroppen som mulig, og beina helt rett bakover. Tærne må være helt bøyd - alt handler om aerodynamikk, forklarer Noelle Pikus-Pace fra USA - en av verdens beste kvinnelige skeletonutøvere.

Den amerikanske jenta er blant gullfavorittene i Sotsji-OL.

– Når du først kommer deg ned i banen, er det nesten som å danse. Du beveger deg med kurvene, og finner en rytme, beskriver Pikus-Pace.

– Det handler om å finne følelsen og kjenne banen godt. Man må ha kontroll over pulsen. Så er det viktig å finne riktig «linje», altså finne raskeste vei til mål, sier Desirée Bjerke Andersen.

For å stoppe, kjører utøverne inn i en slags skum-madrass, som bremser farten.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Brakk kragebeinet i krasj

Og hvordan styrer de? Utøverne flytter vekten fra side til side, vrir litt på skuldre og hofter. Slik kontrollerer de retningen på kjelken og kan treffe kurvene med den perfekte vinkelen. Utover det er det tyngdekraften som gjør mesteparten av jobben.

Desirée Bjerke Andersen innrømmer at det noen ganger går galt. Selv opplevde hun en stygg krasj i 2009.

– Det var i St. Moritz i en naturbane. Jeg kom inn i en H7-kurve, den ser omtrent ut som en hestesko. Det skal gjerne være en naturlig bue i svingen, men akkurat den dagen var isen veldig flat. Jeg kom i hvert fall helt feil inn i svingen, og mistet kontakt med brettet. Jeg husker ikke noe av det selv, jeg har blitt fortalt dette i etterkant. Det så visst ganske stygt ut, sier Desirée.

Bjerke Andersen ble svimeslått i krasjen, og våknet først på sykehuset. Resultatet var et brukket kragebein og en forslått kropp. Den kraftige smellen gjorde henne imidlertid ikke redd for å kaste seg utfor bob-banen på nytt.

– Sånt skjer. Jeg var tilbake ganske raskt, sier hun.

Eksistert siden 1800-tallet

Du tror det kanskje ikke, men skeleton var faktisk på OL-programmet allerede i St. Moritz i 1928, tidenes andre vinter-OL. Det var i den svetsiske alpebyen sporten skal ha blitt oppfunnet på slutten av 1800-tallet. Deretter var grenen på nytt representert i 1948-OL - også det i St. Moritz.

Men så skulle det gå mer enn 50 år før skeleton på ny var å finne på OL-programmet. På slutten av 1990-tallet var det nesten ingen som drev med skeleton, forteller Bjerke Andersen.

– Det fantes ikke noen verdenscup, i hvert fall ikke for kvinner. Vi hadde ikke faste trenere eller noe. Jeg visste ikke helt hva jeg drev med, forklarer Bjerke Andersen.

I Salt Lake City i 2002 var skeleton på nytt inne i OL-varmen, og har siden blitt værende på OL-programmet. I dag er sporten mer populær enn noen gang, og nivået i toppen er skyhøyt.

Ingen norske med

I herreklassen er latviske Martins Dukurs den største favoritten, men blir utfordret av russiske Alexander Tretiakov. For kvinner er det ventet at gullet vil stå mellom Noelle Pikus-Pace fra USA og Shelley Rudman fra Storbritannia.

Norge har ikke med noen utøvere i skeleton til Sotsji, men har med tre deltagere i ake-konkurransen for menn. Jo Alexander Koppang, Thor Haug Nørbech og Tønnes Stang Rolfsen skal alle delta i single-aking i Sotsji.

Desirée Bjerke Andersen har et håp om at Norge har med skeletonutøvere i Pyeongchang-OL om fire år.

– Vi har et par unggutter som har potensiale. Det er ikke helt umulig at de blir gode nok for OL i fremtiden. Men på jentesiden er det tynt. Det er fortsatt bare jeg som deltar når det er Norgescup. Vi håper å rekruttere flere jenter i fremtiden, forteller Desirée, som i dag er sportssjef i skeletonforbundet.

Snorre Pedersen er Norges andre OL-deltager i skeleton. Pedersen endte på 14.-plass i Salt Lake City i 2002.