VM-tittel på billigsalg

Tim-Robin Lihaug fra Bergen, rangert av uavhengige bokserankinglister som den 136. beste lett tungvekteren i verden, skal ut i kamp om en verdensmestertittel. Motstanderen er rangert på de samme listene som nummer 96.

Du tenker det høres litt rart ut? Velkommen i klubben.

Ikke best i verden

La det være sagt – Tim-Robin Lihaug kan bokse.

Men som rankingen antyder, han er ikke verdens beste bokser. Han har allerede hentet en EM-tittel, men han er ikke best i Europa heller – langt ifra. Det er ikke engang sikkert han er den beste lett tungvekteren i Norge.

Likevel har man klart å manøvrere han inn til en tittelkamp. Det er «well played.»

Ekskludert fra europeiske lister

Lihaug kan bli verdensmester, men figurerer heller ikke på EBU (European Boxing Union) sine rankinglister. EBU-tittelen er den tradisjonelle europamestertittelen, den Svein Erik «Spikeren» Paulsen, Steffen Tangstad og Ole Klemetsen har hatt. For de fleste bokseinteresserte er det den ekte EM-tittelen. Lihaug har hatt WBO sin versjon. Alle som bokser om den blir automatisk kastet ut av EBUs lister.

Et virvar av titler og forbund

I fjor ble Martin Johnsrud Sundby verdensmester på 15 km på ski. Det internasjonale skiforbundet FIS, en forkortelse for Federation International de Ski, er arrangør av VM.

Se for deg at Sundby bare var en av mange som kunne titulere seg verdensmester på 15 km i 2019. Hva om det fantes en haug andre forbund som også kåret sine verdensmestere? At var det en verdensmester i for eksempel et forbund kalt GSF (det Globale Skiforbundet), en i VSF (Verdens Skiforbund) og en i FFS (Forbundet for Ski). Du kan fort ende opp med veldig mange verdensmestere. Det er sånn det er i profesjonell boksing.

Profesjonell boksing styres av forskjellige forbund. Hver av dem har egne mestere. World Boxing Council, World Boxing Organization, World Boxing Association, International Boxing Organization, International Boxing Federation, International Boxing Association for å nevne noen. Lista er lang.

I tillegg opererer forbundene med flere typer titler. Internasjonal tittel, interkontinental tittel, regionale titler, nasjonale titler. Og det dukker stadig opp nye vektklasser det kan hentes tittelbelter i.

Ulik status

Noen av forbundene er store og anerkjente, med titler som betyr noe. Andre kalles gjerne papptitler. Tittelen i forbundet GBU (Global Boxing Union) kan være et eksempel.

Da Kai Robin Havnaa møtte Daniel Vencl til kamp på Sør Arena i 2018, var det en tidligere verdensmester han var oppe mot.

GBU-verdensmestertittelen hadde Vencl i sin tur vunnet i kamp mot en motstander med 30 tap på rad. Selv hadde Vencl gått sju kamper på det tidspunktet. Det gikk som det måtte gå. Selv om heller ikke Kai Robin Havnaa holder verdensklassenivå, slo han enkelt ut tsjekkeren.

Det er ikke lett å forstå seg på forbundene heller. Før sin siste kamp var nevnte Havnaa nummer 28 på rankinglistene til forbundet IBO. I Ekeberghallen møtte han argentineren Mariano Ángel Gudiño, helt klart den sterkeste motstanderen Havnaa har møtt så langt i karrieren.

I sin hittil tøffeste test bokset Havnaa godt og vant på poeng. Man skulle dermed tro at det var duket for et nytt sprang på rankinglistene. Nei da. På spørsmål til IBOs generalsekretær etter kampen om hvilken plass Havnaa kom til å bli rangert på neste gang, var svaret at motstanderen var så dårlig at Havnaa faktisk ble flyttet NED på listene etter seieren! Det kan selvfølgelig si noe om styrken på motstanden, men det sier nok mest om at forbundene rangerer utøvere akkurat som det passer dem.

Andre forsøk for Lihaug

I oktober skulle Tim-Robin Lihaug kjempet om lett tungvektstittelen i forbundet IBA (International Boxing Association). Et forbund som kårer verdensmestre i hele 18 vektklasser. I enkelte av vektklassene er forskjellen bare et par kilo.

Den kampen ble avlyst. Motstanderen var for gammel til å få bokse i Norge.

7. mars er det WBF-tittelen (World Boxing Federation) det står om. Du kjenner neppe navnet på noen av verdensmesterne deres.

I Grieghallen skal Lihaug møte armeneren Vartan Avetisyan. Han står med 18 seire på sine 21 kamper, men har tapt de to siste. Lihaug har ikke særlig tro på Avetisyan sine ferdigheter, og har sagt han legger opp hvis han ikke vinner kampen.

Lihaug kan fort vinne, men det vil nok likevel ikke gå over i historien som et av de store idrettsøyeblikkene i Norge.

En gang kunne verdensmesteren i profesjonell boksing være klodens mest kjente idrettsutøver, i alle fall om han var verdensmester i tungvekt.

Nå er det nesten umulig å holde oversikt over de forskjellige mestrene og hvem som faktisk er best i verden.

Hvis du da ikke gjør som Cecilia Brækhus og soper med deg alt som er av belter og titler. Det er nok heller tvilsomt om Tim-Robin Lihaug klarer det.