Rokeringen som kan sikre tittelen

I Premier League gjør vinnerne gjerne noe uvanlig. I 2016 slo Leicester langt med 4-4-2, før Chelsea brukte tre i forsvar og Manchester City nektet å gi bort ballen. Liverpool vant en tittel med backer som i praksis var vinger.

Nå kan Arsenal og kaptein Martin Ødegaard bli mestere ved hjelp av en venstreback som opererer som sentral midtbanespiller.

Denne rollen er ikke ny, men ingen har utført den på like ekstremt vis som Oleksandr Zintsjenko. Ukraineren har ikke bare bidratt til å endre lagets formasjon; han har tatt på seg oppgaver som pleide å tilhøre de opprinnelige midtbanespillerne.

Dette har gitt Ødegaard muligheten til å score 10 mål på 27 ligakamper. Den spesielle rollen har vært så smart at flere rivaler kan – og kanskje bør – kopiere den.

Mannen som er overalt

Zintsjenkos rolle er best forklart fra Ødegaards perspektiv. Da Ødegaard kom til Arsenal i 2021, spilte han like bak spissen i en 4-2-3-1. Han var en av tre sentrale midtbanespillere. Om han ikke fant rom bak motstanderens midtbane, kom han gjerne dypt i banen for å få ballen.

Ødegaard var ufarlig i disse områdene. Ofte endte han opp med å slå korte pasninger på tvers, noe han fikk kritikk for.

Denne sesongen har han sluppet å gå så dypt i banen. Trener Mikel Arteta har vridd om til 4-3-3 med Thomas Partey som midtbanens anker samt Ødegaard og Granit Xhaka som indreløpere. Når laget har ballen, går Zintsjenko inn sentralt ved siden av Partey. Indreløperne angriper. Plutselig har Arsenal fire spillere sentralt på midten og formasjonen er 3-2-4-1.

Zintsjenko er den dype playmakeren. I ligaen denne sesongen har han slått pasninger oftere enn noen annen lagkamerat. Her ser man ballberøringene hans mot Manchester United i januar. Dette er altså en «venstreback».

Xhaka og Ødegaard har ligget uvanlig høyt. Til tider kan Arsenal i praksis spille med fem angripere. Her ser man hvor på banen spillerne lå mot Crystal Palace i mars. Pilene indikerer pasninger.

Disse taktiske justeringene har forvandlet Arsenal. Ødegaard har vært del av en rokering som kan sikre tittelen, hvor flere brikker har endret plass samtidig for å styrke laget.

Men Arteta kan ikke ta all kreditt selv.

Stjal idéen

Arteta har tatt idéen fra Pep Guardiola, hans læremester i City. Faktisk har han også hentet spilleren som utfører idéen; Zintsjenko ble kjøpt fra City i fjor sommer.

Guardiola flyttet backer inn i banen allerede da han trente Bayern München fra 2013 til 2016. Før det hadde lag brukt backer som tok løp innover i banen, for eksempel Chile under Marcelo Bielsa. Men ingen hadde bedt dem om å bli værende der.

Guardiola ville ikke bare at backene – Philipp Lahm og David Alaba – skulle gi andre spillere frihet til å angripe. Siden Bayern trillet mye ball, var de spesielt utsatt for kontringer. Ved å legge backene sentralt fikk Guardiola flere spillere i gode posisjoner til å stoppe overganger, i stedet for å sende dem opp langs kantene.

Dessuten vil ikke Guardiola at to spillere holder bredde på samme side samtidig. Om en ving ligger bredt, må backen inn, og motsatt.

Faktisk deler Guardiola banen opp i 20 soner som aldri må fylles av mer enn én spiller samtidig. Disse sonene gjør at Guardiolas spillere har riktige distanser mellom seg, og at de skaper de optimale vinklene for å kombinere.

En annen fordel med sentrale backer er at vingene kan utfordre oftere én mot én. På den «gamle» måten går vingene innover tidligere, mens det ofte er backene som dribler. Dette skjedde en del under Ole Gunnar Solskjær i United, da høyrebacken Aaron Wan-Bissaka pleide å gå seg fast.

Så da Guardiola kom til City i 2016, fortsatte han å trekke backer inn i banen. Han har gjort det med Zintsjenko, Fabian Delph, João Cancelo og Rico Lewis. Dette har gitt mer frihet til andre spillere, spesielt Ilkay Gündoğan, som har blitt en pålitelig målscorer.

Nå har Arteta gjort det samme med Zintsjenko i Arsenal. Den hybride rollen har vært en av nøklene bak den spektakulære sesongen.

Så hvorfor gjør ikke flere trenere det samme?

Krevende rolle

Arteta og Guardiola er ikke helt alene. I Barcelona brukes samme triks av Xavi, som både spilte på lag med Guardiola og hadde han som trener i Barça. Peps studenter har fulgt med i timen.

Men Zintsjenkos rolle er ikke for alle lag. Den krever en spiller som kan være back og midtbane. I Bayern hadde Guardiola både Alaba, som spilte midtbane for Østerrike, og Lahm, en av de smarteste spillerne han har trent.

I City var Zintsjenko og Delph midtbanespillere før Guardiola flyttet dem ned på backen. Cancelo og Lewis er høyst begavede spillere.

Ikke alle trenere er like heldige med spillermaterialet som Guardiola.

Dessuten gjør Zintsjenkos rolle at lag ofte bytter formasjon. Det krever en ballsikker gjeng for å mestre dette. Lag som mister ballen ofte, ender opp med å veksle mellom to systemer hele tiden, og i verste fall vil en type som Zintsjenko bli løpende mellom de to posisjonene.

Men Arsenal klarer å bygge opp angrep over flere trekk. Om de mister ballen, vinner de den kjapt tilbake. Når Zintsjenko trekker inn i midten, vet han at han vil bli værende der en stund.

Nye versjoner

Disse faktorene til tross vil det ikke overraske om rollen dukker opp flere steder de neste årene. Så mange av Guardiolas trekk er blitt kopiert, fra den falske nieren til sweeper-keepere og forsvar som spiller seg ut bakfra under press.

Ikke alle disse idéene kommer fra Guardiola selv. Men han har finpolert dem og brukt dem med eventyrlig suksess.

Det som virket uvanlig for 15 år siden, har Guardiola gjort til noe normalt.

Dessuten har han flere disipler enn Arteta og Xavi. I United kan Erik ten Hag fort finne på å trekke en back inn som playmaker ved siden av Casemiro. I Brighton bygger Roberto De Zerbi et lag som er ballsikkert nok til å mestre systemet. Tottenham skal jakte Julian Nagelsmann, en annen trener inspirert av Pep, som er kjent for sine uvanlige idéer.

Trikset har definitivt fungert for Arteta – og ikke minst Ødegaard. Om det blir nordmannen som hever pokalen over hodet i mai, så vil Zintsjenko fortjene en stor del av æren.