«Ironien er at Ronaldo hjalp laget selv da han bommet»

Revansjen kunne knapt vært søtere.

Portugal følte at de ble frarøvet EM-troféet på hjemmebane i 2004. Det som var ment å være nasjonens første internasjonale tittel, gikk i stedet til defensive, usmakelige, upopulære Hellas.

The Guardian kalte grekerne «den eneste underdogen i historien som alle ønsker å se tape». Men Otto Rehhagels lag vant 1–0.

I Saint-Denis i går kveld foretok Portugal et sensasjonelt rollebytte. Denne gangen var det de som spilte negativt. De var de som overlevde store sjanser, som terget på seg nøytrale romantikere, som scoret vinnermålet via Premier League-floppen Eder.

Denne gangen var det de som var Hellas.

Produktivt sjansesløseri

Seieren var ikke like overraskende som i 2004, men Portugal var betydelig svakere enn favorittene i dette mesterskapet. Det er et kuriøst paradoks at en nasjon som har produsert så mange stjerner – Eusébio, Luís Figo, Rui Costa – nå har vunnet sitt første trofé med en av sine svakeste spillergrupper dette årtusenet.

Attpåtil var lagets største spiller, Cristiano Ronaldo, skadet da de tok det siste steget.

Dét sier litt om lagånden som lå i bunn – «blod, svette og tårer», sa Pepe – og kanskje bør pratet om «enmannslaget» stilne litt etter dette. Portugal trengte Ronaldo i kvaliken, men i sluttspillet var kapteinens eneste bidrag i praksis målet mot Wales i semifinalen.

Man kan peke på målene mot Ungarn, men hadde Ronaldo gjort jobben mot Island eller Østerrike før, hadde Portugal allerede vært videre.

Ironien er at Ronaldo hjalp laget selv da han bommet. Hadde Portugal vunnet en av de to første kampene, kunne de fint tatt Islands andreplass og møtt England, Frankrike og Tyskland.

I stedet fikk de den letteste veien til finalen. Flaks har spilt en rolle.

Thrilleren

Ronaldo, som gikk gråtende av banen som 19-åring etter finaletapet i 2004, kom alltid til å bli sentral i denne fortellingen. Så mye oppmerksomhet trekkes mot ham at det kan føles som om man følger to historier samtidig: Portugals ferd mot tittelen som lag, og Ronaldos personlige marsj mot gullballer, toppscorertitler og historisk status.

Dette mesterskapet var en thriller. Ronaldo har vært på en vanvittig emosjonell berg-og-dal-bane.

Vi husker starten, med null mål på 20 forsøk, den barnslige kritikken av Island, mikrofonen som ble kastet i vannet. Vi husker svaret hans – de to målene mot Ungarn som berget landets plass – før svake prestasjoner mot Kroatia og Polen sådde mer tvil om formen.

Så tok han på seg Supermann-drakten, steg til værs og stanget inn åpningsmålet mot Wales.

I går kveld kom sluttkapittelet: Skaden, frustrasjonen, fortvilelsen og den uventede seieren. Som i 2004, felte han tårer. Denne gangen var de av den glade sorten.

Ledet i 73 av 720 minutter

Ronaldo kan umulig ha forventet at Portugal skulle slå Frankrike da han ble båret av banen etter 25 minutter. Alt i alt var dette en høyst usannsynlig seier.

Ser man på noen av tallene, skjønner man hvorfor enkelte har beskrevet EM-triumfen som ufortjent.

Portugal vant for eksempel én av syv kamper innen 90 minutter. Seks endte uavgjort.

De ble det første laget gjennom EM- og VM-historien som har løftet troféet etter å ha havnet på tredjeplass i gruppen.

Bragden inkluderte tre kamper som varte i 120 minutter, inkludert en straffesparkkonkurranse.

Portugal har altså spilt 12 timer med fotball i EM. Totalt har de vært i ledelsen i 73 minutter.

Defensiv spesialist

Samtidig er det ikke helt tilfeldig at det er Santos som har klart dette. Man trener ikke Hellas i fire år uten å kunne ta et par kyniske seiere.

Det var nemlig Santos som tok over fra ringreven Rehhagel i 2010. Da han førte grekerne til VM i Brasil, tok de fire strake 1–0-seiere i kvalifiseringen.

Også med Portugal har Santos sanket marginale triumfer. Kampen mot Wales er det eneste offisielle oppgjøret som Portugal-laget hans har vunnet med mer enn ett mål.

Dette hadde ikke vært mulig uten sterke taktiske kunnskaper. I EM har Santos innført et uvanlig 4-1-3-2-system hvor den defensive balansen er råsterk, da fire sentrale midtbanespillere beskytter rommene sentralt, slik at motstanderne tvinges ut på kant.

Portugal tar kun initiativet når de må, som mot Ungarn, da de slapp inn tre mål.

Utenom det har de sluppet inn to på seks kamper.

Den stygge andungen

Det hører med til historien – samt Hellas-parallellen – at det offensive spillet har vært begrenset. Faktisk har Portugal til tider vært håpløse.

De tre offensive midtbanespillerne har manglet flyt og samhandling; Nani og Ronaldo har ikke alltid samarbeidet som omskolerte spisser; og av og til har laget gjort lite annet enn å slå optimistiske innlegg mot Ronaldo med håp om det beste.

Selv kontringene har skapt lite, til tross for at laget ligger såpass lavt.

Ikke det at Santos har brydd seg. I stedet for å dempe kritikken av den grå spillestilen, har han spilt opp til rollen som turneringens mørke fyrste. Han har sagt at han ikke har noe imot å være den «stygge andungen», at han foretrekker fæle seiere fremfor pene tap, og at finaler ikke er til for å «spilles», men for å vinnes.

– Jeg ønsker at folk skal si at vi vant, og at vi ikke fortjente det... Jeg vil dra hjem veldig lykkelig om de sa det, sa Santos før finalen.

Slik ble det. Frankrike hadde de beste sjansene og traff stolpen like før ordinær tid var omme, men Portugal scoret på et langskudd. Man kunne fint kalle det en ufortjent seier.

Og kanskje gjorde det suksessen enda søtere, spesielt for supporterne. Portugiserne vet inderlig godt hvordan det føles å få folkefesten ødelagt av en defensiv underdog.

Denne gangen var det deres tur.