Fotballens «Petter Smart»

Det er ikke bare den jevne tittelkampen og Zlatan Ibrahimović som gjør at Premier League-sesongen 2016/17 kan bli så underholdende.

Ligaen er nå hjemmet til flere av de mest innovative trenerne i Europa.

Dette er gledelig for dem som er interesserte i strategi. Lenge har Englands toppdivisjon blitt preget av enkle formasjoner som gir trygghet og stabilitet.

Få managere tør å ta særlig store sjanser.

Nå vil navn som Pep Guardiola, Antonio Conte og Walter Mazzarri øke den taktiske variasjonen. Nye kulturer vil utfordre etablerte normer. Det baner vei for spennende debatter og flere uforutsigbare dueller.

• Les også: Hvofor trekker topptrenerne til England?

Fra 4-4-2 til 4-2-3-1

På én måte er dette på høy tid. Likesom Premier League var preget av 4-4-2 på 90-tallet (og lenge før), har de siste årene vært dominert av 4-2-3-1.

Minst 14 av de 20 lagene hadde variasjoner av 4-2-3-1 eller 4-4-1-1 som sitt førstevalg i 2015/16.

Blant de hederlige unntakene var Leicester og Watford, som gikk retro ved å bruke direkte 4-4-2-systemer. Det ga stor suksess, da 4-4-2 passer gjerne en underdog.

Spør bare Island og Lars Lagerbäck.

Alt i alt ble sesongens lekse at kontringsfotball funket best (les: Leicester) og at ballbesittelse var overvurdert (les: Manchester United).

Denne gangen kan konklusjonene fort bli helt annerledes.

Pep-revolusjonen

Mye av utfallet kommer an på fotballens Petter Smart: Guardiola. Skal man dømme etter profilene som kjenner katalaneren, kan man forvente en taktisk revolusjon som ikke bare vil endre City, men hele måten England tenker fotball på.

– Han forandret fotballverdenen. Jeg tror han er en av få som kan endre engelsk fotball, sier Xavi.

Xavi refererer til måten Guardiola har vunnet seks ligatitler på syv sesonger med Barcelona og Bayern München, takket være et system basert på intensivt press og ekstremt høy ballbesittelse.

Skulle City vinne tittelen, kunne kontrasten til mesterne Leicester knapt vært større.

Vil dette fungere i Premier League? Hmm. Det tekniske nivået er ikke like høyt som i Barça og Bayern. Fysiske og kontringssterke lag vil utfordre systemene Guardiola pleier å bruke.

Dessuten tar Guardiolas komplekse metoder ofte litt tid for spillerne å mestre.

Treneren sier selv at det vil ta en stund før City klarer å skape noe spesielt.

Ti ulike systemer

Resultatet blir fascinerende å se. I tillegg til det sagnomsuste pasningsspillet innehar Guardiola også et taktisk register som tilhører en egen planet blant topptrenerne.

Hans Bayern forandret systemer opp til flere ganger per kamp. De vekslet stort sett mellom 4-2-3-1 og 4-3-3 i sin debutsesong i Bayern, før de brukte minst 10 ulike formasjoner i sesong nummer to.

Slikt tar tid å lære seg, så kanskje Guardiola vil holde seg til mer «normale» formasjoner i starten.

Likevel kan ingenting utelukkes. Han har allerede eksperimentert med tre bak i City, før han byttet til 4-3-3 i siste vennskapskamp mot Arsenal.

Spørsmålet om hans sofistikerte metoder vil lykkes i England er blant de aller største denne sesongen.

Juventus-formelen

Den nest mest spennende nykommeren er kanskje Antonio Conte. Italieneren er på enkelte måter det motsatte av Guardiola. Sistnevnte gir spillerne stor frihet i banens siste tredjedel; med Conte følger spillet bestemte mønstre som øves inn på forhånd.

Igjen blir valget av formasjon fascinerende. Conte brukte en slags 4-2-4 da han nådde Serie A med Siena i 2011, og hadde brukt det samme i Juventus om de nyinnkjøpte midtbanespillerne Arturo Vidal og Andrea Pirlo hadde passet systemet.

Det gjorde de ikke, og dermed endret Conte til 3-5-2.

Det endte med tre ligatitler på tre år, en ligasesong uten tap, og en annen med ny poengrekord i Serie A.

Contes eksperimenter

Hva blir det så i Chelsea? I sesongoppkjøringen startet Conte med 4-2-4, men med en vri: De la om til en slags blanding av 4-5-1 og 5-4-1 uten ball.

Mot AC Milan var det 4-4-2 uten ball, før Conte endret til 4-3-3 kort tid etter pausen.

Den formasjonen ble beholdt i siste vennskapskamp mot Werder Bremen, noe som gjør den til den mest sannsynlige i sesongstarten mot West Ham også.

Men lite virker bestemt. I Juventus tok Conte god tid før han bestemte seg for 3-5-2, og endret mellom ulike systemer langt etter at sesongen hadde startet. Også som sjef for Italia vekslet han mellom mye rart i EM-kvalifiseringen, før han brukte 3-5-2 i Frankrike – igjen mer stor suksess.

Med andre ord: Conte vil fortsette å eksperimentere helt til han er fornøyd.

Fransk diamant

Det stopper ikke med Guardiola og Conte. Watfords nye sjef er Mazzarri, som tok Napoli til andreplass i Serie A med et kontringsbasert 3-5-2-system. Selv om han senere feilet i Internazionale, forventes han å bruke samme formasjon i London.

På sørkysten kan Southampton-treneren Claude Puel muligens bruke en 4-4-2 med diamantformasjon på midten. Det er et sjeldent skue i Premier League.

På et litt enklere nivå kan José Mourinho og Jürgen Klopp fort vri om til 4-3-3 i United og Liverpool. Ronald Koeman, som nå er i Everton, er ikke fremmed for å bruke tre bak.

Og som vanlig vil argusøyne rettes mot Mauricio Pochettino og Arsène Wenger.

Nyopprykkede Burnley blir med i 4-4-2-gjengen, hvor det blir spennende å se om Claudio Ranieris Leicester vil fortsette å kontre lag i senk.

Glem heller ikke nykommerne Hull, som per dags dato ikke har trener, og hvor alt kan skje.

Det hele begynner snart. Det er bare å glede seg.