Hvorfor er England alle topptrenernes drøm?

Når Premier League starter i helgen, vil man få se et stjernegalleri langs sidelinjene som man sjelden har sett maken til i én og samme liga.

Listen over profilerte trenere i Premier League i 2016/17 inkluderer Pep Guardiola, José Mourinho, Antonio Conte, Jürgen Klopp, Mauricio Pochettino, Arsène Wenger og Claudio Ranieri.

Kjente navn har også havnet i mer lavtliggende klubber. Walter Mazzarri, som har trent Napoli og Inter, er nå i Watford, mens Rafa Benítez er i Newcastle og Roberto Di Matteo i Aston Villa.

Det betyr at to trenere som har vunnet mesterligaen nå jobber på Englands nest høyeste nivå.

Alle vil til balløya. Selv Carlo Ancelotti, som nå er i Bayern München, har sagt at han ønsker seg tilbake.

Dette representerer en sterk trend. Mens de beste spillerne tilhører Spania, drar nå trenerprofilene til et land hvor klubbene sliter internasjonalt og hvor kampprogrammet er knalltøft.

Hvorfor er England trenernes drøm? Her er fem mulige faktorer.

1. Penger

Dette er ikke bare med hensyn til trenernes lønninger. Så rik er Premier League at selv Aston Villa, som havnet sist forrige sesong, fikk utdelt 66 millioner pund. Ifølge Deloitte var det 17 engelske klubber blant de 30 med høyeste inntekter i 2014/15.

Dette tallet vil bare vokse. Denne sesongen trer den nye TV-avtalen i kraft, som er verdt 70 prosent mer enn den forrige.

Ifølge enkelte rapporter har lag som Crystal Palace og West Ham allerede bydd mer enn 30 millioner pund for spillere. Dette er summer de fleste lag i Italia og Spania bare kan drømme om.

Slikt gir nye trenere større sjanser til å forme laget etter sitt eget ideal. Mens mange av taktikerne i mindre spanske og italienske klubber må nøye seg med lånekontrakter og billigkjøp, kan Premier League-sjefene by på attraktive profiler fra Portugal, Frankrike og Tyskland.

Dette gjør suksess lettere oppnåelig på kort tid. Trenerne får større spillerom.

2. Større makt

Det pleide å være slik at managere i Premier League styrte alt fra kontraktsforhandlinger til spillerkjøp. Nå har en større del av ansvaret blitt delegert til direktører og overgangsspesialister, slik det lenge har fungert på kontinentet.

Men likevel: Trenere i England har mer innflytelse enn de i enkelte andre land.

Generelt sett har presidenter og ulike rådgivere større makt i Spania og Italia. Ofte er trenerens eneste jobb å velge taktikk og lagoppstillinger.

Et godt eksempel er Real Madrid, hvor president Florentino Pérez styrer butikken, mens treneren bare kan trekke på skuldrene om en viktig defensiv brikke plutselig blir solgt.

Mourinho var involvert i en intern politisk maktkamp i Madrid for å endre noe av denne strukturen. Benítez forlot Valencia i 2004 fordi klubben kjøpte en spiller han ikke ønsket.

– Jeg ønsket en sofa, og de ga meg en lampe, sa Benítez.

Slikt er mer sjelden i England. Dialogen mellom eier og trener pleier å være bedre, og mens det er normalt at direktører og analytikere tar seg av kjøp, vil de fleste investeringer være i samsvar med trenerens ønsker.

3. Bedre struktur

Premier League er kanskje ikke verdens beste liga sportslig sett, men få slår den på organisasjon. Tribunene er fulle, klubbene har imponerende fasiliteter og oppsettet rundt kamper og pressekonferanser er profesjonelt.

Dette er ikke standarden i alle ligaer. Blant de mest kjente er kontrasten kanskje størst til La Liga.

Tribunene har mindre trøkk og fasilitetene kan være beskjedne. Fattige klubber som knapt kan lønne egne spillere, har ikke råd til å plutselig oppgradere stadion eller treningsanlegget.

Enkelte har nok med å holde hodet over vannet.

Enda verre er selve ligaen. La Liga organiseres ofte med komisk inkompetanse: Kamptider publiseres kort tid før rundene spilles, enkelte kamper kan begynne så sent at de blåses av neste dag, og sjefen i La Liga, Javier Tebas, er selverklært Real Madrid-fan.

Det finnes et uttrykk som oppsummerer La Liga: Den spilles av genier og organiseres av idioter.

Arbeidsforholdene innebærer derfor en etterlengtet forbedring for dem som bytter beite fra Spania til England. Pochettino er blant dem som har skrytt av rammen rundt kampene i England i motsetning til Spania, hvor han før trente Espanyol.

4. Mer respekt

Den engelske sportspressen anses ofte som brutal, men spanske og italienske journalister kan være langt mer aggressive. I Spania har avisene ofte kampanjer mot spesifikke spillere og trenere, noe som virker uhørt i England.

Spørsmålene kan være taktisk utfordrende og nådeløse. Da Gary Neville tapte 7–0 mot Barcelona som Valencia-trener forrige sesong, var det første spørsmålet ikke engang et spørsmål.

– Du må gå av, sa journalisten. De neste to journalistene sa noe lignende.

– Folk tror den britiske pressen er ille, men når den spanske pressen er ute etter deg, så gir de seg aldri, sa Neville til The Sunday Times.

Fansen viser også mer respekt. Supportere som ser trenere privat spør gjerne om en autograf, før de lar ham være i fred. Da Pochettino vurderte å ta Southampton-jobben i 2013, ble han fortalt av Mourinho at England var det beste landet å jobbe i, fordi man kan leve et «normalt liv» utenfor banen.

– I London er det umulig at noen forstyrrer meg når jeg går ned gaten med familien, bare fordi jeg har hatt et negativt resultat. Umulig!, sa Mourinho til The Sunday Telegraph i 2015.

– I Madrid og Milan – alltid.

5. Jevnere konkurranse

Det er lenge siden Premier League har vært så uforutsigbar. Leicester er mestere mens Chelsea nylig kom på 10. plass.

Denne sesongen er det nærmest umulig å spå noe som helst.

Dette er attraktivt for selvsikre trenere. Hierarkiet er såpass fastlåst i andre ligaer at man knapt har sjanse til å vinne titler med mindre man trener de aller største.

I Tyskland har kun Borussia Dortmund sjanse til å felle Bayern. I Italia har Juventus vunnet fem år på rad; i Spania kan kun Atlético Madrid utfordre Barcelona og Real Madrid.

Disse glasstakene har blitt knust i England. Alle har resurser, og de små forskjellene mellom lagene gjør alt mulig. Hadde Mazzarri valgt Atalanta eller Espanyol, hadde potensialet for suksess vært begrenset.

I Watford kan han drømme om å kopiere Ranieri.