Det ene laget var en nedrykkskandidat med odds på 5 000 på å ta tittelen. Det andre kommer fra en nasjon som har flere vulkaner enn profesjonelle fotballspillere.
Begge har skrevet en fotballhistorie som har mer til felles med en eventyrbok enn virkeligheten.
Vi har ofte gnidd oss i øynene de siste 12 månedene. Hadde du hevdet i fjor sommer at Leicester kom til å vinne Premier League og at Island ville nå kvartfinalen i EM, hadde du risikert å bli innlagt på en eller annen klinikk.
Litt flaks hører alltid med i slike historier, men ingenting hadde vært mulig om ikke lagene var bygget på en solid taktisk grunnmur.
Og ser man på de to suksessoppskriftene, finner man en rekke fellestrekk.
Taktiske kontraster
Det spesielle med Leicester og Island er ikke bare at de spiller 4-4-2, men at de er så «ekstreme».
Om man skal lage en slags grafikk over ulike strategier, finner man Bayern München og Barcelona i den ene enden. De har ballen mest fordi de har de beste spillerne.
I motsatt ende finner man Leicester og Island. De har ballen lite, og smeller den fremover kjapt.
Tallene understreker dette. Kun to lag hadde ballen mindre enn Leicester i Premier League (44,8 prosent), og treffsikkerheten på pasningene til revene var den nest laveste (70,5 prosent).
Dette er imidlertid bare blåbær om man sammenligner med Island.
I EM har Island hatt ballen 35 prosent i snitt, med en treffsikkerhet på 61,5 prosent. Begge er de laveste tallene blant de 24 lagene i mesterskapet.
Dette er ikke bare drøyt i EM-sammenheng. Sammenligner man Island med de 98 lagene fra Europas fem største ligaer – Spania, Tyskland, Italia, England, Frankrike – ligger de fortsatt på bunn. Kun tyske Darmstadt har en ballbesittelse som ligger under 41 prosent.
Som hånd i hanske
Hvorfor er denne strategien så effektiv? Fordi den skjuler de tekniske ferdighetene Island mangler samtidig som den fremhever de kvalitetene de har.
Det er tross alt dette som er hovedpoenget med god taktikk.
Systemet har blitt omtalt før på NRK. I april ble det skrevet på disse sider at Leicester hadde valgt den ultimate «underdog»-formasjonen. Saken siterte Carlo Ancelotti, som mener at 4-4-2 er «det beste defensive systemet som finnes». Med 4-4-2 kunne ikke Leicester dominere ballbesittelsen, men de kunne ligge kompakt og kontrollere de farlige rommene.
Dette lot dem kompensere for det de manglet av teknikk. De hadde den høyeste intensiteten, den største konsentrasjonen, den beste organiseringen.
Et av problemene med 4-4-2 er ifølge Ancelotti at den oppfordrer til direkte spill i stedet for de korte pasningene som lar storlag styre kamper og bygge etablerte angrep. Da han trente Real Madrid, prøvde han å forsvare seg med 4-4-2 og angripe med 4-3-3.
Men dette gjelder ikke for Leicester, fordi de ikke har teknikken til å spille slik uansett. Å slå ballen kjapt opp mot to spisser passer perfekt.
Med keeper som playmaker
Det samme gjelder Island. De er godt organisert, slåss som helter og har løpt lengst i alle sine fire EM-kamper.
Systemet er en ideell match med de ferdighetene de besitter.
Lagerbäck har dermed drillet struktur og utnyttet spissferdighetene til fulle. To av Islands seks mål har kommet fra angrep som startet med en langpasning mot spissen Kolbeinn Sigthórsson, som har gått opp i flest hodedueller i EM. To andre mål har kommet fra de lange innkastene til Aron Gunnarsson.
Glem finspill på midtbanen. Vanligvis er spillerne med flest pasninger gjerne ballfordelere som Toni Kroos eller Andrés Iniesta.
Hos Island er det keeperen, Hannes Halldórsson.
Spillerne trenger altså ikke styre kampen så lenge de gjør jobben defensivt. Da Island spilte 1–1 mot Portugal i gruppespillet, slo kantspilleren Birkir Bjarnason fem pasninger i løpet av 90 minutter.
Dinosaur-fotball
Denne «underdog»-formelen har ikke bare blitt brukt av Leicester og Island. De samme prinsippene har også fungert i andre ligaer og på andre nivåer.
Atlético Madrid er laget som har overrasket mest i den europeiske eliten de siste årene. De vant La Liga mot alle odds i 2014 og nådde mesterligafinalen både i 2014 og i år.
Begge gangene var oppskriften en kompakt og dyptliggende 4-4-2. I kvartfinalene og semifinalene mot Barça og Bayern i år hadde de en gjennomsnittlig ballbesittelse på 25,75 prosent.
Årets vinnere av engelsk Championship var Burnley. De er ikke den største klubben, men hadde suksess med 4-4-2 til tross for at lagets trener, Sean Dyche, fikk høre at systemet hans var gammeldags og utdatert.
– For fem år siden trodde alle at man måtte spille som Barcelona. Man ble kalt en dinosaur om man ikke gjorde det slik, sa Dyche.
Gårsdagens menn
Dette er en normal beskyldning. Systemet har ofte blitt ansett slik fordi det ikke gir storlagene nok spillere rundt ballfører til å bygge etablerte angrep. Ballbesittende fotball handler tross alt om å skape overtall på midtbanen, og dermed fungerer det dårlig med to spisser.
Det fremste eksempelet er Pep Guardiola, som har hatt suksess med formasjoner som ikke har spisser i det hele tatt.
Derfor kan enkelte trenere fort anses som gammeldagse. Lagerbäck kan virke traust og grå, mens Ranieri ble beskrevet som «gårsdagens mann» da han ankom Leicester.
Et eksempel kom denne uken. Da Island slo England på mandag, var en av kommentatorene på britisk TV Glenn Hoddle, som trente England på 1990-tallet og som nå er blant favorittene til å erstatte Roy Hodgson. Da Island utlignet, uttalte han at Lagerbäcks taktikk tilhørte 80-tallet.
Var det fair? Kanskje. Det er lite moderne med lange innkast, kjappe oppspill og 4-4-2.
Virket det? For en underdog som Island, tydeligvis.
– Jeg tror ikke et islandsk eller svensk lag kan oppnå suksess uten å jobbe for hverandre, har Lagerbäck fortalt magasinet Scandinavian Traveller, ifølge The Guardian.
– Vi har gode spillere, men det er enda viktigere å finne et system som fungerer godt.