Langrenn er normalt sett en ganske enkel idrett å forholde seg til. Den som bruker kortest tid fra start til mål vinner, enten det er intervallstart eller fellesstart.
Unntaket er jaktstart. Der holder det å komme først i mål, selv om løpere med et dårligere utgangspunkt går den tilmålte distansen raskere.
Tourer (eller etappeløp), som det etter hvert har blitt ganske mange av i langrenn, avsluttes alltid med en jaktstart.
For at alle – både den som starter først og den som starter sist – skal ha interesse av å gå så fort som mulig, har Det internasjonale skiforbundet (FIS) innført en egen konkurranse for beste etappetid i jaktstartene som avslutter tourer. Den som kommer først i mål vinner touren, men den som går etappen raskest vinner etappen.
Å ha beste etappetid på den avsluttende jaktstarten gir like mange verdenscuppoeng som seier i hvilken som helst av de andre etappene, altså 50 poeng.
Det er bare ett problem. Det er ikke nødvendigvis den som går raskest på etappen som får beste etappetid.
Det absurde regnestykket
Det skyldes måten FIS regner på, en regnemåte som på ingen måte er ny.
Men absurditeten kom ikke virkelig godt til syne før i minitouren på Lillehammer i desember denne sesongen.
Der gikk Therese Johaug først i mål, og vant minitouren. Som om ikke det var nok, fikk hun 50 poeng for beste etappetid, hvilket hadde vært helt greit og vel fortjent om hun hadde gått fortest på etappen.
Men faktum er at Ingvild Flugstad Østberg gikk etappen 0,1 sekund raskere enn Johaug.
Så hvordan er dette mulig, undrer du kanskje?
Heng med:
Etter to av tre etapper ledet Charlotte Kalla Lillehammer-touren med en totaltid på 29.23,4. Deretter fulgte Therese Johaug med 29.25,9 (2,5 sekunder bak Kalla), Ebba Andersson med 29.37,7 (14,3 sekunder bak Kalla) og Ingvild Flugstad Østberg med 29.43,2 (19,8 sekunder bak Kalla).
Østberg var med andre ord 17,3 sekunder bak Johaug etter to av tre etapper.
Johaug gikk i mål først på jaktstarten og vant minitouren, foran Ebba Andersson og Ingvild Flugstad Østberg. Avstanden mellom Johaug og Østberg i mål var 17,9 sekunder.
Østberg var altså 17,3 sekunder bak Johaug etter to etapper og 17,9 sekunder bak etter tre etapper. Sånn sett kan det høres helt greit ut når FIS har regnet seg fram til at Johaug hadde dagens beste etappetid, 0,6 sekunder foran Østberg.
Når desimalene slettes
Men det er ett vesentlig poeng dette regnestykket ikke tar hensyn til. I jaktstarter stryker man nemlig tidelene på sammenlagtlista når man setter opp startdifferansene.
Så på jaktstarten startet Johaug to sekunder bak Charlotte Kalla, mens Ingvild Flugstad Østberg startet 20 sekunder bak Kalla.
Følgelig startet Østberg i realiteten 18 sekunder bak Johaug, ikke 17,3 som stillingen før etappen skulle tilsi og som FIS legger til grunn i sitt regnestykke.
Østberg startet 18 sekunder bak Johaug og kom i mål 17,9 sekunder bak Johaug. Man trenger ikke være mye over middels god i hoderegning for å forstå at Østberg dermed gikk etappen 0,1 sekund raskere enn Johaug.
Likevel var det altså Johaug som fikk etappeseieren og 50 verdenscuppoeng, mens Østberg måtte nøye seg med andreplass og 46 verdenscuppoeng, selv om hun i realiteten slo Therese Johaug.
Nå kjemper Ingvild Flugstad Østberg en innbitt kamp mot russiske Natalja Neprjajeva om verdenscupseieren sammenlagt. Etter at Neprjajeva ble syk og måtte stå over ett av rennene i Falun sist helg, har Østbergs ledelse riktig nok vokst til 97 poeng.
Men om Neprjajeva er tilbake i form til helgens minitour i Quebec, samtidig som Østberg får rusk i mage eller hals, så kan det bli et drama der hvert poeng teller.
Østberg har altså allerede tapt fire verdenscuppoeng på grunn av en regnemetode som ikke klarer å kåre den som går fortest til den raskeste løperen.
Tenk om hun skulle tape cupen med mindre enn fire poeng?
Kan skje igjen i Quebec
Regnemetoden blir neppe endret til minitouren i Quebec. Den avsluttes også med en jaktstart der det skal deles ut poeng for beste etappetid på den avsluttende jaktstarten.
Da kan i teorien det samme skje igjen. Østberg kan gå fortere enn Neprjajeva og likevel havne bak på resultatlista, eller omvendt.
La oss håpe det ikke skjer. Og la oss håpe at hvis det blir russisk seier i verdenscupen, så blir det med mer enn fire poengs margin.
Umiddelbart etter verdenscupavslutninga i Quebec må langrennskomiteen i FIS, med Vegard Ulvang i spissen, likevel spørre seg:
Er det noen mening i å dele ut verdenscuppoeng for beste etappetid når det ikke nødvendigvis er den med best etappetid som vinner?
