«La meg presentere…». Ordstyrer Marta Norheim tok et ekstra dypt pust. Som om hun måtte tilføre stemmen en ekstra, historisk oktav.
Det var nemlig på dagen 100 år etter de aller første vinterolympiske leker, de i franske Chamonix i 1924.
Den ærverdige Målstova i Nasjonalbiblioteket på Solli Plass i Oslo var fullsatt og forventningsfull. Hele sceneveggen var lyssatt med en skihopper i majestetisk svev. Espen Bredesen på fokusert vei mot OL-gull.
Rammen var til de grader satt og definert.
Nå var også Marta Norheim kommet til satspunktet. Hun traff klokkerent. «…. Vegard Ulvang».
30 ÅR ETTER: Espen Bredesen under OL på Lillehammer prydet bakgrunnen under en markering av 100-årsjubileet for de første olympiske vinterlekene.
Foto: Jan Petter Saltvedt / NRKTidenes vinterleker
Selv om salen visste godt hva som kom, var det som om man følte forventningsfulle gisp gjennom forsamlingen idet Ulvang gikk rolig inn på scenen.
Som om den smilende finnmarkingen selv var hentet ut fra sin faste plass i nasjonalbibliotekets samling av skatter.
Etter Kongen selv, er det nemlig veldig få, om noen, som fremkaller en unison tro på nasjonen Norge som nettopp Vegard Ulvang.
Da Lillehammer arrangerte OL i 1994 var det da også nærmest et folkekrav at det var nettopp han som skulle avlegge den olympiske ed på vegne av utøverne under den smått magiske åpningsseremonien i Lysgårdsbakkene 12. februar.
12. februar 1994 åpnet de olympiske lekene på Lillehammer med en storslagen åpningsseremoni i Lysgårdsbakkene.
Samme sted som daværende IOC-president Juan Antonio Samaranch 16 dager senere utbasunerte de historiske ord «Best winter games ever» under avslutningsseremonien.
Ordene skulle skape eufori – men også bli en slags forbannelse.
Dels for Samaranch selv, som skjønte han hadde fornærmet samtlige tidligere vertsbyer med sin bombastiske kåring. Ingen leker, sommer eller vinter, har nødvendigvis fått et slikt stempel fra en IOC-president senere.
'The best winter games ever', sa IOC-president Samaranch på avslutningsseremonien i 1994. Aldri har slike ord blitt brukt, verken før eller siden. Men hva gjorde lekene så unike? Hva gjorde Johann Olav Koss så god? Kan suksessen noen gang gjentas? Og – ikke minst – kommer vi noen gang til å slutte å nynne på OL-floka? Dette er noen av spørsmålene det siste programmet i serien om Lillehammer i 1994 prøver å gi svar på.
OL-floker
Men det skulle faktisk også bli en slags forkledd forbannelse for OL-nasjonen Norge.
For 30 år senere er det fortsatt denne setningen som definerer forventningene til hvordan et eventuelt nytt OL på norsk jord må fremstå.
Og de har definert en OL-folklore flere og flere av den tredelen av befolkningen som ikke opplevde lekene stadig er nødt til å forholde seg til.
Prosentandelen øker. Men historiefortellingen endrer seg ikke.
Historier som den om Lillehammer-OL er definerende for en nasjon. De er oppløftende.
Og de er inspirerende.
Om de handler om Johann Olav Koss’ tre verdensrekorder, Oksana Bajul, Espen Bredesens revansj, de tusenvis av smilende frivillige, Stine Lise Hattestads gull i kulekjøring, Stågata eller Dan Jansens følelsesladde gull.
GULL: Ukrainske Oksana Bajul (midten) ble så glad for OL-gullet i kunstløp i 1994. Trener Galina Zmievskaja til venstre.
Foto: Lise Åserud / NTBEller om floker.
Også OL-flokene skulle skape sin varige inspirasjon.
Særlig den om kritikken mot IOC og den nevnte president Samaranch,
Vegard Ulvangs vei til evig storhet gikk nemlig ikke først og fremst via hans tre OL-gull. Ett av disse var Norges første på tremila noen gang. Med dét fjernet han et nasjonalt idrettstraume.
På Lillehammer var han nær å skape et nytt. Både han og OL-sjef Gerhard Heiberg hadde nemlig kommet med utilslørt kritikk av eierne av de fem ringene, det allmektige IOC, like i forkant av lekene.
Slikt var ikke vanlig. Slikt ble det støy av. I den grad at IOC truet med å avlyse lekene.
Heiberg måtte gjennom en diplomatisk tour de force.
Ved hjelp av de to nevnte storheter, Vegard Ulvang og Kongen selv fikk han kontroll på situasjonen. Og forandret med det den videre norske idrettshistorien.
ÅPNINGSSEREMONI: Det ble OL-start som planlagt i 1994. Fra venstre: Kong Harald, Juan Antonio Samaranch, dronning Sonja, kronprins Haakon og Gerhard Heiberg.
Foto: NTBEn forkledd forbannelse
Lekene skulle bli tidenes beste.
Og opprøret mot IOC og hva organisasjonen står for, skulle en gang for alle ha plantet seg i den norske idrettssjelen.
Det siste er det viktigste svaret på spørsmålet mange yngre stiller seg:
Hvorfor kan ikke også vi få del i denne opplevelsen?
«Vi bør definitivt være vertskap igjen», sier Vegard Ulvang fra scenen på Nasjonalbiblioteket. Men det krever en vilje som ikke er der i øyeblikket.
For euforien fra Lillehammer, som varte godt inn i et nytt årtusen, stilnet.
Euforien brakte oss inn i en ny OL-debatt i forkant av at lekene i 2018 skulle tildeles. Og endte i en ganske uverdig lokaliseringskrangel mellom fire norske byer.
Da det nærmet seg at neste vinter-OL skulle tildeles, var bare hovedstaden kandidat. Også en folkeavstemning i forbindelse valget i 2013 ga et nødvendig flertall i befolkningen.
Men OL er ikke først og fremst et idrettsarrangement. Det er en markedsføring av en nasjon.
Da må politikerne være med på laget.
OL-ED: Vegard Ulvang avla OL-eden på Lillehammer i 1994.
Foto: Åserud / SCANPIXDen store sjansen som forsvant
Ett år senere sa da også politikerne nei.
Høyres stortingsgruppe kunngjorde dramatisk sitt avslag.
Hensynet til kostnader trumfet følelser og oppfyllelse av kollektive drømmer. Med god drahjelp av en presist timet artikkel i VG tidligere på dagen, som avslørte en nær absurd kravliste fra IOC-pampene. Inkludert cocktailparty hos Kong Harald selv.
Drømmen om OL 2022 var knust.
Ettertiden viser at alt tilsier at Oslo hadde fått lekene hvis Norge hadde søkt.
I stedet endte de i et dystopisk vinterlig postkort fra Beijing. Fordi IOC ikke hadde noe valg.
Ingenting tyder på at situasjonen i Norge har endret seg i særlig grad.
Tidligst i 2042
Den iboende motstanden gjør at ingen egentlig tør snakke høyt om en ny søknad. Da Norges idrettsforbund i 2021 satte ned et såkalt sonderingsutvalg, ledet av Mina Gerhardsen, som skulle se på interessen i idretten for et nytt OL i Norge, endte det til slutt i det store ingenting. Lenge før resultatene var forelagt politikerne.
Alle vil ha opplevelsen, ingen orker diskusjonen.
Nå er alle tanker om å gjenopplive ideen skutt ut i den fjerne fremtid.
OL i 2026 går i Italia, det i 2030 i Frankrike. I 2034 ender det i USA eller Canada og i 2038 et sted i Asia, sannsynligvis Japan.
Neste realistiske mulighet for et OL i Norge er først i 2042.
Innen den tid har sannsynligvis en ny og særdeles uforutsigbar konkurrent meldt sin ankomst.
Skinasjonen Saudi
Mange skvatt da Saudi-Arabia ble tildelt de asiatiske vinterlekene i 2029. Saudi-Arabia. Vinterlekene. Hvor utenkelig det enn fortsatt kan fremstå, så er dette en del av det gigantiske fremtidsprosjektet Neom, som er under oppføring nordvest i kongedømmet, ikke langt fra Kaba-bukta. Skistedet Trojena er en del av dette.
Hvis lekene blir en suksess, er en søknad om å arrangere vinter-OL ventet å være det naturlige steget videre. Kontrasten til Maihaugen kunne ikke vært større.
I mellomtiden er OL-antrekkene og pinsene hentet frem fra skapene for nok et jubileum på Lillehammer. Det blir mange flere av slike før ilden igjen lyser over jord.
Den bejublede OL-sjefen Gerhard Heiberg endte, ikke overraskende som fremtredende IOC-medlem, og er gjennom dette tidenes mektigste norske idrettsleder. Og en optimistisk sådan.
Da han på lørdag tok del i allsang og floker i Gågata på Lillehammer i anledning 30-årsjubileet, var hans konklusjon i Lørdagsrevyen fortsatt like klokkende klar:
«I det øyeblikket man i Norge eller Lillehammer skulle ønske, så får de OL igjen.».
Streken under ordet «ønske» kunne likevel aldri vært tydeligere. Eller lenger unna.
