En ny generasjon – med Karsten Warholm, Isabelle Pedersen, Amalie Iuel og brødrene Ingebigtsen – har sørget for høykonjunktur i norsk friidrett.
Det snakkes igjen om norske medaljemuligheter i friidrett. Kanskje i VM allerede i år, og i hvert fall i alle store mesterskap de kommende årene.
I skyggen av de nye stjernene, kjemper Ezinne Okparaebo sin egen kamp. Tidenes raskeste norske kvinne har base i London. Men ennå er hun ikke kvalifisert for verdensmesterskapet i sin nye hjemby, som starter 4. august.
– Jeg kjenner at det nærmer seg, og kravet må tas, men det dummeste man kan gjøre er å stresse. Da går det ikke. Jeg må prøve å holde hodet kaldt og bare løpe, sier Okparaebo til NRK.
Årsbeste
Søndag løp hun et stevne i London. Tiden ble 11,31 under relativt vindstille forhold.
Personlig årsbeste, men fem hundredeler bak VM-kravet på 11,26.
– Hvordan ligger du an i forhold til planen du hadde for sesongen?
– Nei, jeg hadde i utgangspunktet håpet å løpe fortere tidligere. Men så må man ha tålmodighet. Det er ny trener og nye ting, jeg må bare prøve å være tålmodig, sier Okparaebo.
– Hvordan takler du det?
– Det er ikke så lett, man ønsker å bare løpe fort. Men det beste er å ikke la seg stresse, det kommer når det kommer og så får man bare jobbe videre. Jeg må holde meg positiv, sier 29-åringen.
Som å lære å kjøre bil
Hun har valgt å legge om teknikken for bedre å kunne stå hele løpene.
– Det kan sammenlignes med når man skal lære seg å kjøre bil. I starten tenker man stoppe, starte, clutch, men når det er automatisert, går det litt av seg selv, forklarer hun.
Okparaebo har ikke gitt opp håpet om at den nye teknikken skal være helautomatisert i tide. Uansett angrer hun ikke på endringene hun har gjort.
– Som regel tar det litt tid. Men det er en mye bedre modell for meg, for å få mye bedre marsjfart.
Neste mulighet til å klare VM-kravet får hun i franske Slotteville fredag kveld.
