Var ansvarlig for Northugs første fiasko: – Jeg var ikke sterk nok til å stå imot

– Grunnen til at jeg ble skitrener er nok litt summen av tilfeldigheter, som starter med at jeg gir meg på ski. Hadde jeg pushet det mer, hadde jeg nok fått alt med langrenn litt opp i halsen, sier Eirik Myhr Nossum.

Treneren for det norske allroundlandslaget i langrenn er bare 34 år gammel, og er født året etter lagkaptein Martin Johnsrud Sundby.

Den aktive karriere toppet seg i det første junioråret. Da tok Nossum sølv i junior-NM i Holmenkollen, kun slått av Ronny André Hafsås, som senere skulle komme til å vinne et verdenscuprenn.

Nossum ga seg etter juniorårene. Da hadde han levd toppidrettslivet i fire år, trodde han selv. I ettertid innser han at det skled ut de to siste årene.

– Jeg var egentlig ikke villig til å gi slipp på litt morsomme sosiale happeninger for å være best mulig forberedt til viktige treninger rett etterpå, erkjenner han.

– Pistol mot hodet

Nossum var rett og slett ikke like dedikert som for eksempel den ett år yngre kompisen Petter Northug. Så da Northug sommeren 2005 siktet seg inn mot OL i Torino den påfølgende vinteren, siktet Nossum seg inn mot et «vanlig liv» uten langrenn.

Nå vet vi at Northug aldri kom seg til Torino den vinteren, men han ble den yngste mannlige vinneren av et verdenscuprenn da han vant fellesstarten med skibytte i Falun 8. mars 2006.

Vi vet også at Nossum ikke skulle klare å holde seg unna langrennssporten, og at Nossums og Northugs veier skulle komme til å krysses igjen.

Det skal vi i aller høyeste gra komme tilbake til, som en del av den allerede nevnte summen av tilfeldigheter.

Men først til en annen tilfeldighet i en sportsbutikk i Oslo, der Nossum begynte å jobbe da han flyttet til hovedstaden for å studere. En dag kom en kar ved navn Knut Nævestad innom, en av nøkkelpersonene i Lyn Ski.

– Som jeg ser det i ettertid, satte han en pistol mot hodet mitt og sa at jeg begynte som trener i uke 42 på Kringsjå, og det var vær så god å møte opp, forteller Nossum.

Skitester, sjåfør og bruskjøper

Han møtte opp og begynte som trener for unge skiløpere i Lyn. Omtrent samtidig begynte han å studere ved Norges idrettshøgskole (NIH).

Ikke lenger etter ble han også hyret inn av Petter Northug, som en slags personlig assistent.

– Jeg reiste mye med Petter ute på verdenscup, jeg ble vel omtalt som «alt mulig-mann», og gjorde alt fra å kjøre bil til å teste ski til å smøre ski til å være på butikken og kjøpe cola til ham. Jeg var en kompis som var med på tur, sier Nossum.

Etter hvert skulle muligheten by seg til å være noe adskillig mer for Northug. Etter VM i Val di Fiemme bestemte Northug seg for å bryte ut av landslaget.

Nossum ble tilbudt jobben som personlig trener fram mot OL i Sotsji i 2014.

Det ble ingen suksess. For første gang i sin karriere reiste Northug hjem fra et internasjonalt mesterskap uten en medalje.

– Det var en spesiell sesong. Petter visste jo veldig godt sjøl hvordan han skulle trene. Og så ble han sjuk, og i ettertid har jeg også lært veldig mye av motgangen han hadde da, hvordan du skal gjøre det og hvordan du ikke skal gjøre det, sier Nossum

– Sa altfor mye ja

– Når du har vært kompis og assistent, hvor lett er det da å ta treningsfaglige kamper med Petter Northug?

– Det er ikke lett. Ikke lett i det hele tatt. Og det er jeg dønn ærlig på, jeg sa sikkert altfor mye ja i den perioden der. Jeg hadde ikke erfaring nok, ikke grunnlag nok til å stå for det jeg faktisk mente, sier Nossum, og fortsetter:

– Det ble mer «ja, det høres sikkert smart ut, du har gjort det før, da funker det sikkert igjen». I og med at han var så fast bestemt på å kjøre det han kjørte, så var jeg ikke sterk nok til å stå imot det, verken faglig eller relasjonelt.

Samarbeidet varte bare i én sesong. Da Petter Northug krasjet med promille i blodet 4. mai 2014, var Nossum allerede ute av superstjernens nærmeste krets.

Nossum angrer ikke på at han takket ja til jobben, selv om han ble stående som ansvarlig for Petter Northugs første store sportslige fiasko.

Hovedlærdommen er denne:

– Det er en ting som må ligge til grunn, og det er motivasjonsbiten. Det er grunnfjellet i det, og er ikke den til stede, kan du få noen til å skrive «verdens beste treningsprogram», men det funker heller ikke, sier Nossum.

Gull, bronse – og misnøye

Å returnere til Lyn i 2014, var ingen nedtur. I stedet for å jobbe med en toppidrettsutøver som på mange måter hadde de beste årene av sin karriere bak seg, begynte Nossum å jobbe med sultne eliteløpere som nærmet seg verdenseliten

Som assistenttrener på landslaget, fikk han i fjor vinter se to av dem slå virkelig igjennom internasjonalt – på samme dag. På tremila i OL i Pyeongchang tok Simen Hegstad Krüger og Hans Christer Holund gull og bronse.

Men i samme OL var han også en del av et trenerteam som vraket samme Holund til det norske stafettlaget, til tross for den individuelle medaljen. Som assistenttrener hadde ikke Nossum den avgjørende stemmen, derfor slapp han også å ta den største støyten.

Omtrent da begynte ryktene å gå om misnøye blant løperne rettet mot hovedtreneren på allroundlandslaget, Tor-Arne Hetland.

Under NM del 2 i Alta i april avslørte VG at flere av utøverne rettet kraftig kritikk mot Hetlands lederstil. Etter hvert ble det klart at Hetland ikke hadde utøvernes tillit og måtte tre til side.

– Ubehagelig

Opprøret mot Hetland satte Nossum i en skvis.

– Det var veldig spesielt å sitte oppi det. Jeg prøvde, og føler jeg klarte, å holde meg tro til min kontrakt oppi det hele, som var å være assistent på både herrer sprint og herrer allround, og fortsatte helt til det siste med å være en assistent, uten å ta stor part i det hele. Det fikk de som satt over meg systemet ta seg av sammen med ei utøvergruppe, sier Nossum.

– Var det ubehagelig?

– Definitivt ubehagelig, også fordi jeg var tett på veldig mange av utøverne. På sett og vis måtte jeg av og til bare si at nå vil jeg ikke bli mer part i dette. Så enten måtte jeg gå, eller så måtte vi snakke om noe annet.

Det endte med at Hetland måtte forlate jobben. Etter at noen aktuelle kandidater var sjekket ut, ble Nossum tilbudt jobben som hovedtrener – og takket ja.

– At Hetland måtte gå og at du ble, frykter du at det kan være fordi utøverne synes det er lettere å bearbeide deg for å få det som de selv ønsker?

– Det er ikke noe jeg frykter, nei. Jeg føler jeg har veldig stor gjennomslagskraft på mine ideer og mine tanker om trening, sier Nossum.

– Men selvfølgelig er jeg en dialog-type, jeg liker å diskutere med utøverne, så det er ikke noen sånn «it’s my way or the high way», påpeker han.

Den vonde vrakingen

Ett steg opp i hierarkiet er også Nossum ett steg nærmere uttakene. Det er et privilegium i den forstand at han har mange gode løpere å velge blant.

Men når man bare har fire plasser til disposisjon på hver distanse i et mesterskap, betyr det også at godt kvalifiserte løpere ikke får være med.

Da Nossum presenterte laget til VM-tremila i Seefeld under en pressekonferanse på Sjusjøen i forrige uke, var det ikke plass til den regjerende olympiske mesteren Simen Hegstad Krüger, som Nossum har hatt et nært personlig samarbeid med i mange år.

– Kall det baksida av å være landslagstrener i langrenn i Norge. Gutter du har blitt veldig glad i og som du ønsker muligheten til å ta en VM-medalje, til potensielt å bli legendarisk med å ta VM-gull – ved en magefølelse kan du bare ta dem ut av det. Det er ikke noe hyggelig. Samtidig vet jeg at det er min bør å bære, sier Nossum.

Han innrømmer at han måtte gå noen runder med seg selv før vrakingen av Krüger, og det kan bli nye runder i Seefeld – når både Emil Iversen, Didrik Tønseth, Martin Johnsrud Sundby, Simen Hegstad Krüger, Sjur Røthe og Johannes Høsflot Klæbo føler seg kvalifisert for å gå stafett, og bare fire av dem får lov.

Merker presset

Og apropos stafett. Er det noe Eirik Myhr Nossum er klar over, er det hva som gjelder i stafett.

– Jeg føler det kan gå bokstavelig talt «åt skogen» et helt VM så lenge vi vinner herrestafetten. Og da er alt tilgitt. Samtidig som du kan vinne rubbel og bit, men blir vi nummer to, ett sekund bak, på herrestafetten, da er det elendig. Så selvfølgelig er det en dag der jeg har virkelig lyst til at vi skal skinne.

– Føler du på noe press når du går inn i ditt første mesterskap som sjef for norske langrennsløpere?

– Ja, det gjør en jo. Og jeg har ikke tenkt å si noe typisk som at det største presset legger jeg på meg sjøl, for det er bare tull, erkjenner Eirik Myhr Nossum.