Norgesmesteren måtte velge mellom familien og idretten

– Det var veldig tungt. Jeg følte at jeg sto i en forvirring mellom hva foreldrene min ønsket, og hva jeg ønsket. Og jeg prøvde veldig lenge å tilfredsstille begge, men det var ikke mulig. Uansett hvor hardt jeg prøvde.

Norsk-tamilske Sathieshnaa Sivamohan, eller Sathie, som hun kalles, flakker litt med blikket. Hun sitter på en barstol i bokollektivet på Furuset i utkanten av Oslo, og er klar til å fortelle sin historie.

Den handler om utenforskap, om å bli dratt mellom to kulturer, om en brennende lidenskap for dans, og en familie som hadde helt andre planer for henne.

– Jeg angrer ikke på noen av valgene jeg har tatt. Jeg kan heller ikke si at opplevelsene mine har vært hindringer. De har gjort meg sterk, sier 23-åringen i dag.

Rømte fra virkeligheten

La oss ta det fra toppen.

Sathies foreldrene reiste fra borgerkrigen på Sri Lanka til Norge. Her fikk de to barn, og de ville gjøre alt for å gi barna et best mulig liv i Groruddalen i Oslo. Det innebar en ambisjon om at døtrene skulle gjøre det bra på skolen, prioritere skolearbeid foran alt annet, og bli enten ingeniør, lege eller advokat.

Men foreldrenes planer samsvarte ikke med yngstedatterens drøm. Allerede som 6-åring begynte hun med tradisjonell indisk dans, og noen år senere ble hun introdusert for hiphop. Da var det gjort.

– Helt fra jeg var liten var jeg sikker på at det var dans jeg ville drive med.

Det var imidlertid alt annet enn en selvfølge at lille Sathie kunne danse. Hun ble født med ryggmargsbrokk, som er en medfødt sjelden utviklingsforstyrrelse av ryggraden og ryggmargen. Legene fortalte foreldrene hennes at hun kanskje aldri kom til å gå.

– Det at jeg klarte å krabbe, gå, hoppe og etter hvert danse, er noe som betyr utrolig mye for meg, forteller hun nå.

Sathie husker godt hvor viktig dansen var for henne i ung alder. Hun følte hun rømte fra virkeligheten da hun danset. Dansen kunne ikke kritisere henne, dansen kunne ikke gjøre henne noe vondt. Hun fant heller støtte i den.

– Da jeg hadde dårlige dager, så hjalp det veldig å lukke døra, høre på musikk og få ut alle følelser. Uansett hva det var. Og da jeg hadde danset ferdig, så var jeg ferdig med det. Da hadde jeg lagt det emosjonelle ut i dansen, og jeg kunne gå videre, beskriver hun.

Ensom og frigjort

«Dobbeltlivet» med norske venninner og norsk skole på den ene siden, og tamilske foreldre med høye krav og klare planer på det andre siden, tæret på Sathie gjennom oppveksten. Hun sto med ett bein i hver leir og slet med å finne sin egen identitet.

Hennes drømmer og planer ble ikke akseptert hjemme, og til slutt følte hun ikke at hun hadde noe annet valg enn å flytte ut for å gå på danselinje. Da var hun 15 år gammel.

– Jeg var veldig glad. Jeg trodde jeg var frigjort. Men jeg følte på en ensomhet da jeg var borte fra familien. Samtidig fant jeg motivasjon i å stå på egne ben.

Sathie tar flere pauser når hun forteller om dette stadiet i livet. Hun synes det er tøft å snakke om.

– Det er fortsatt vanskelig å forstå hvordan jeg kunne ha løst den konflikten, forklarer hun.

Igjen ble dansen redningen.

Trente i skjul i kjelleren

Tenåringen begynte på danselinjen i Grimstad og trente hiphop alene, da hun ikke fant noe hiphop-miljø på Sørlandet. Lykken skulle ha det til at hun en dag oppdaget av Lin Van Kaam. Han gikk i klassen over, var flink i både hiphop og breaking, og danser i dag for danseensemblet Carte Blanche. Van Kaam tok henne med til gjengen sin på fem dansere som trente skjul i en kjeller på en fritidsklubb i Arendal.

Der danset de både breaking, hiphop og popping, og takket være Lin Van Kaam og Kevin Fjellmyr fra gruppen lærte hun seg de første stegene i breaking. På videregående ble hun også introdusert for moderne dans, og da la hun merke til at det var naturlig for henne å danse nede på gulvet. Derfra ble veien til full satsing på breaking kort.

Endelig hadde hun funnet sin sjanger. Og hun følte seg hjemme igjen.

– Breaking har alt for meg. Det fikk meg til å bli komfortabel til å tørre å være. Det er en livsstil. Det handler mye om det mentale, det emosjonelle, det kunstneriske, forklarer Sathie.

For et halvt år siden kom nyheten om at breaking blir OL-gren fra og med 2024. Da fikk lidenskapen enda en dimensjon. Samtidig har OL-nyheten startet en debatt innad i breakingmiljøene. Noen mener at breakdancing ikke er en sport, og at det bare skal anses som en kunstform.

– Breaking har alltid vært og kommer alltid til å være en kultur og kunstform. At dansen blir uttrykt som en sportsgren i OL, er fantastisk med tanke på at miljøet får eksponering og en anerkjennelse som vi tidligere ikke har hatt. Likevel er det viktig at vi ikke avfeier frykten for kommersialisering og omforming av dansen, sier 23-åringen, tydelig engasjert.

– Ødelegger vi dens essens, finnes ikke breaking lenger. Derfor mener jeg at vi som kulturbærere og media burde jobbe sammen målrettet med å videreformidle både dansens historikk, kultur og hvilke verdier hiphop er bygget opp av, fortsetter hun.

Sathie legger ikke skjul på at hun synes det er stort at breaking havner på OL-programmet. Det har vekket en drøm i henne som hun ikke visste at hun bar på: Nemlig å vinne gull for Norge.

– Det er absolutt hovedmålet mitt. Før det ble snakk om OL, så hadde jeg egentlig ikke det målet. Nå tror jeg det kommer til å skje, og jeg skal jobbe hardt for å gjøre meg fortjent til den plassen.

En klar beskjed

Hun er stolt over å ha kommet dit hun er i dag. Det har vært tungt til tider, men hun tror det at hun var så desperat etter å få danse, er noe av grunnen til at hun har hatt en såpass bratt utviklingskurve.

I tillegg har Sathieshnaa fått et bedre forhold til foreldrene. De vet at hun forteller sin historie til NRK, og de støtter henne i valget.

– Det som hjalp, var å følge drømmen min. Uansett hva andre sa.

Torsdag vant hun NM-gull da hun overlistet Julie Kringlebotn - med artistnavnet B-girl Pretzel - i den NRK-sendte finalen i breaking. Nå håper hun at historien hennes kan hjelpe andre i samme situasjon.

– Grunnen til at jeg vil snakke om det, er fordi jeg vet at det er mange som kjenner seg igjen. Jeg har vokst opp på Grorud, der det er mange med forskjellig bakgrunn. Det kan være veldig vanskelig med ulike kulturer, sosiale normer, deres interesser kontra foreldrenes interesser, forklarer hun.

23-åringen understreker at det å stå mellom to kulturer, kan oppleves uproblematisk, og at det for storesøsteren ikke bød på samme problemer. Men hun vil likevel gi en beskjed til alle som strever med det samme som hun selv gjorde:

– Uansett hva dere vil, så bare jobb hardt for det. Det har gått bra til slutt for meg.