Moren tok oppgjør med Klæbos oppførsel: – Truet med at «nå må du slutte på ski»

– Hvordan det er? Det er jo det verste som er.

Spørsmålet Johannes Høsflot Klæbo (26) har fått av NRK rett før VM i Planica, er dette: «Hvordan er det å bli slått i skirenn?».

– Jeg trener jo to ganger om dagen, hver dag, for å unngå å bli slått i skirenn. Det er derfor man trener, understreker han.

Særlig i sprint har verdens beste skiløper vært seiersvant de siste sesongene. Men denne vinteren har han blitt slått to ganger. Først av Federico Pellegrino i fristil i Davos før jul. Så av Richard Jouve i klassisk i Les Rousses i januar.

Ved begge anledninger ble han spurtet ned på oppløpet.

Det har ikke vært nødvendig med doktorgrad i å lese kroppsspråk for å se hvor ubekvem Klæbo har vært med de to nederlagene.

Han har da heller ikke skjult sin misnøye i intervjuene etterpå:

– Jeg skal begynne å jobbe med oppløp, for det her var ræva, sa han, tydelig skuffet, i Davos.

Sterkere følelse enn å vinne

– Å vinne skirenn er selvfølgelig den beste følelsen, men det å tape skirenn, er en enda verre følelse som overgår det å vinne skirenn. Det er verst å tape. Klart verst å tape, forklarer han bak solbrillene der vi sitter mellom idylliske fjelltopper i italienske Lavaze.

– Så nederlag er en sterkere følelse enn seiersgleden?

– Det er ikke langt unna, nei.

Det forklarer kanskje hvorfor han har fått kritikk for ikke å feire sine seirer med heftig begeistring:

Det er verdt å merke seg ordvalget. Å bli nummer to, er for Johannes Høsflot Klæbo «å tape». Den holdningen er ikke av nyere dato.

Federico Pellegrino, som var verdens beste sprinter før Klæbo overtok tronen, bet seg merke i den unge nordmannens reaksjon etter sprintfinalen i Lahti-VM i 2017. Den italienske favoritten vant. Klæbo tok bronse i karrierens første mesterskapsløp, bare 20 år gammel.

– Han var trist på pallen

– Men jeg husker at han var veldig trist på pallen. Der begynte jeg virkelig å forstå at det i framtida kom til å bli veldig vanskelig å slå ham, sier Pellegrino til NRK.

Misnøyen med å «tape» strekker seg imidlertid enda lenger tilbake enn som så.

– Jeg tror alltid jeg har hatt det sånn, siden jeg vokste opp. Jeg har aldri likt å tape. Det har vært det verste, sier Klæbo.

Som barn var han vant til å vinne skirenn, men i tenåra ble sent utviklede Johannes plutselig ofte slått av konkurrenter som hadde skutt i været før ham. Mer presist var det sjelden eller aldri at han vant. Det ble mange sure miner, innrømmer han.

– Jeg har knekt skistaver og selvfølgelig gjort mye dumt og unødvendig, sier Klæbo.

– Har fått så mye kjeft

Foreldrene syntes rett og slett at tenåringssønnen oppførte seg dårlig i nederlagets time. Mamma Elisabeth ga etter hvert klar beskjed.

– Jeg har fått så mye kjeft, sier Klæbo.

– Hver eneste helg truet hun med at «nå må du slutte på ski, for sånn her kan vi ikke oppføre oss». Tap og vinn med samme sinn, har mamma alltid sagt til meg, og det er ikke alltid like lett.

Elisabeth Klæbo bekrefter historien.

– Vi hadde noen runder hjem fra skirenn der jeg sa at han enten måtte skjerpe seg eller slutte. For det var en del dårlig oppførsel, sier hun.

Ifølge henne, viste det seg å være umulig å få sønnen til å akseptere «tap og vinn med samme sinn»-filosofien.

Inngikk avtale

– Vi kunne ikke lære ham å akseptere å tape, sånn er han bare ikke laget. Så i stedet inngikk vi en avtale. Når han var sint etter skirenn, fikk han litt tid for seg selv. Han kunne gå til skogs og bli borte i noen minutter. Når han kom tilbake, måtte han oppføre seg bra. Det ble nok litt kjeft før avtalen fungerte, men etter hvert gjorde den det, sier Elisabeth Klæbo.

– Det er klart, man har lært seg å tolerere det bedre, sier Johannes Høsflot Klæbo.

Proporsjonalt med at seirene har blitt flere, har også nederlagene blitt færre, logisk nok. Men det skjer altså fortsatt, stadig vekk, at noen går fortere på ski enn Johannes Høsflot Klæbo. Han liker det ikke noe bedre nå enn før, men håndterer det annerledes.

– Det er viktig å være en god taper. Det er viktig å unne andre suksess og ikke minst hvis det er lagkamerater. Så jeg er glad at jeg har fått lov til å lære meg det oppigjennom, og jeg tror det er en viktig egenskap.

Reddet av morfars tålmodighet

Trenermorfar Kåre får også en stor del av æren for det.

– Han er en fyr med gode verdier, så han synes jeg at jeg har lært mye av på generelt veldig, veldig mye. Hvis jeg en dag har de samme verdiene og holdningene som han har, så skal jeg si meg veldig godt fornøyd og si at jeg har lyktes i dette livet, sier Klæbo.

I motsetning til tenåringen med startnummer, var ikke morfar så opptatt av resultatlistene. Han var mer opptatt av hvordan barnebarnet kunne nærme seg de storvokste rivalene. Tålmodighet var stikkordet.

– Han var tålmodig, og veldig rolig og smart i måten han tenkte trening på for min del. Den tålmodigheten der har gjort at jeg har giddet å holde på med langrenn, og gjør at jeg kan sitte her i dag, sier Johannes Høsflot Klæbo.

Og det han sitter der som, er storfavoritt i VM. Federico Pellegrino har allerede gitt opp sprintgullet. Det er han helt sikker på at Klæbo tar. Han klarer ikke å se for seg at noen kan slå Norge med Klæbo som ankermann i de to lagkonkurransene heller, og er temmelig sikker på at den fortsatt unge trønderen tar femmilsgullet han ble disket fra i Oberstdorf for to år siden.

VM-målet: – Gode dager

– Han er en maskin, sier Pellegrino, som også gir også Klæbo en god sjanse på tremila, litt avhengig av hvordan Norge som lag legger opp taktikken.

Det er bare på 15 kilometer fristil at Pellegrino ikke gir Klæbo et favorittstempel, det legger han på Simen Hegstad Krüger og Hans Christer Holund, men også der mener den rutinerte italieneren at Klæbo har alle muligheter.

Det betyr at Johannes Høsflot Klæbo tar minimum fire, og med full klaff kan ta seks gull i VM, ut fra Federico Pellegrinos analyse.

– Hvis han gjør det, vil det bare være en ny demonstrasjon av at han er den beste, sier Pellegrino, som ikke er alene om analysen.

For ordens skyld: Ingen langrennsløper har vunnet seks gull i ett og samme mesterskap.

Jelena Välbe vant riktig nok samtlige øvelser under VM i Trondheim i 1997, men da var det ikke mer enn fem øvelser. Marit Bjørgen klarte fire gull i ett VM tre ganger i løpet av sin karriere. Petter Northug klarte det én gang.

Selv snakker ikke Klæbo om gull i det hele tatt når han forteller om målene for VM i Planica.

– Å ha så gode dager som overhodet mulig, det er planen, det er målet, og så blir det å starte med en sprint, og så får vi ta ting derfra, sier han.

Medaljen som mangler

Ut fra hvor inderlig Klæbo misliker å bli slått, sier det seg likevel selv hvor lista ligger.

– Altså, jeg står jo på startstreken for å være med og kjempe, det gjør jeg absolutt. Jeg står ikke på startstrek hvis jeg vet at jeg ikke kan være med og kjempe, da er det bedre å la noen andre få sjansen, bekrefter han.

Men Klæbo er smertelig klar over at beholdninga på sju VM-medaljer så langt i karrieren ikke inneholder en eneste medalje fra et individuelt distanserenn.

– Først må man prøve å ta en medalje, det har ikke jeg i VM-sammenheng på distanse, så vi må brette opp ermene og gjøre en god jobb. Jeg gleder meg. Det blir spennende, erkjenner han.

Torsdag starter det, med klassisk sprint. Skulle Klæbo tape sin første mesterskapsfinale i sprint siden 2017, settes «tap og vinn med samme sinn»-prinsippet på sin hittil største prøve.