Lege om Rønningen: – Lett å se at man burde gjort mer

– Jeg har vært veldig bekymret for Jon, sier Olympiatoppen-lege Lars Engebretsen til NRK.

Helt siden OL i Barcelona for 25 år siden har han jobbet med Norges mest berømte bryter.

– Det var lett å se at han hadde problemer. De kom ganske raskt etter at han var ferdig som OL-utøver, sier den kjente idrettslegen.

I en ny selvbiografi legger Jon Rønningen alle kortene på bordet og forteller om store psykiske problemer etter karrieren.

Den dobbelte OL-mesteren forteller blant annet hvordan han to ganger har forsøkt å ta sitt eget liv. Den ene gangen svelget han en stor pillecocktail av smertestillende medisiner som han ble avhengig av etter karrieren.

Engebretsen har fungert som lege for bryterne under flere mesterskap siden forbundet ikke har råd til egen landslagslege. Som lege på Olympiatoppen har han også fulgt opp Rønningen etter karrieren.

Engebretsen har ikke selv lest Rønningens bok, men kjenner godt til bryterens problemer og har gjennom oppslag i mediene forstått at Rønningen forteller om de fleste av dem i boka.

– Det har sikkert ikke vært så lett å åpne seg slik, sier han.

– Jeg kan si at det ble gjort ganske mye anstrengelse for å forsøke å hjelpe, men det er klart at når du leser den boka skjønner jeg at det er lett å se at man burde gjort mye mer, sier legen.

• Les stort Rønningen-portrett: OL-helten som falt inn i mørket

«De visste ikke hva som skjedde med meg»

Rønningen skriver blant annet at det var gjennom leger på Olympiatoppen han begynte «å få smaken» på smertestillende medisiner siden de ga ham det på grunn av skader og plager etter en lang karriere.

Men Røninngen holder dem ikke ansvarlig for misbruket.

«Det er viktig å understreke at legene nok ikke forsto alvoret i situasjonen min. På den tiden var man vel heller ikke så opplyst som i dag med hensyn til effektene av smertestillende.», skriver han og fortsetter:

«Jeg husker jeg spurte legen og fysioterapeuten der oppe, en gang vi diskuterte en skade, om det virkelig kunne være bra å spise alle disse tablettene. De sa det ikke gjorde noe, så lenge man ikke overdrev. De visste ikke hva som var i ferd med å skje med meg, og det gjorde ikke jeg heller».

– Enkelt å få smertestillende

Engebretsen var sjef for helseteamet på Olympiatoppen på starten av 2000-tallet. Han mener det ikke har vært for lett å få tak i smertestillende på OLT. Men han legger ikke skjul på at det er lett å få tak i smertestillende andre steder, hvis man vil.

– Hvis du går til forskjellige leger kan du få litt forskjellige smertestillende og til sammen blir det store doser. På Olympiatoppen var det nok litt vanskeligere for der er det en journal slik at hver lege vet hva hver enkelt har fått av medisiner. Da er det vanskeligere å få ut store mengder, sier han og legger til:

– Dessuten skriver ingen av oss på Olympiatoppen ut opiater, det vil si de sterkeste smertestillende medisinene. Men det er veldig enkelt for enhver, i hvert fall i Oslo å få tak i medisiner. Du behøver ikke gå via leger, det er mange måter å kjøpe medisiner på i denne byen her.

– Kunne jeg gjort mer?

Tidligere brytepresident, Øystein Davidsen, har jobbet med Rønningen lenge. Han forteller at de konfronterte Rønningen med misbruket hans.

– Jeg vet at Lars (Rønningen, bror, journ.anm.) konfronterte ham ganske kraftig. Han har dekket over med at det går bedre. Men av og til tenker jeg på hva jeg kunne gjort. Kunne jeg gjort mer? Den shoppinga (med piller) gjorde det vanskelig. Han hoppet fra lege til lege, også internasjonalt. Det smuldret litt vekk når man skulle gjøre noe, sier Davidsen til NRK.

Etter endt karriere forsøkte Rønningen seg som brytetrener. Det gikk dårlig.

Davidsen forteller at Rønningen ikke virket interessert i å komme under vingene til forbundet. Rønningen skjønte selv at han ikke fungerte som landslagstrener på starten av 2000-tallet.

«Det var først fra 2000 at jeg virkelig begynte å misbruke antidepressiva og smertestillende. I den samme perioden ble jeg tilbudt jobben som landslagstreneri bryting. (...) Det kunne selvsagt ikke gå bra.», skriver han i boka.

«Jeg innså ganske snart at jeg ikke eburde ha takket ja til jobben. Alle i brytemiljøet forsto nok også at det var et eller annet «feil» med meg.»

Rønningen bestemte seg for å dra tilbake til Veivesenet hvor han hadde jobbet tidligere, og fortsette å jobbe der.

– Jon hadde mistet interessen. Du må være veldig på og være engasjert. Jeg ville gjerne ha ham som trener fordi han var kvalifisert, men han hadde ikke «driven» til å være landslagstrener. Han ville rett og slett ikke, sier Davidsen.

Senere tok Davidsen initiativ til å få med Rønningen til VM i Moskva i 2002 i samarbeid med Olympiatoppen.

– Jeg sa at når Rønningen er bedre, må vi få ham ut i verden for å få ham som trener. Det sa jeg til Bjørge (Stensbøl) og han nikket til det. Aambø var også med på det. Vi reiste til Moskva, men det fungerte ikke. Det var den eneste konkrete avtalen jeg hadde med Jon. Han ville ikke. Jeg kunne sette ham som hjelpetrener og juniortrener for å se om det var noe, men han var ikke interessert, sier Davidsen.

– Kan idretten lære noe av Rønningens historie?

– Helt opplagt. Jeg tror Jon fikk et problem tidlig med smertene, det tror jeg var avgjørende. Hvis du er vant med å være i søkelyset, og plutselig ikke er i sentrum, blir det tøft. Idrettsutøverne må få vite at det er to slags liv. Det er jo ikke noe system for å ta vare på dem, sier Davidsen.

NRK har vært i kontakt med Jon Rønningen fredag for å få en kommentar til saken, men den tidligere bryteren ønsker ikke å kommentere dette utover det han skriver i boka.

• Hele historien: OL-helten som falt inn i mørket