Den falske gullalderen

De mest forvirrede må være spanjolene.

Sist søndag scoret Alexander Sørloth fire mål mot Real Madrid. Før helgen var han toppscorer i La Liga én runde før slutt med 23 mål, ingen av dem på straffer, alle for Villarreal, et lag som ligger på åttendeplass.

Jørgen Strand Larsen har scoret 13 mål for Celta Vigo, mens Ørjan Nyland vokter buret for Sevilla.

I Premier League har Martin Ødegaard herjet igjen, og Erling Braut Haaland scoret bare 27 ligamål – ned fra 36 i fjor. I Mesterligaen temmet Julian Ryerson nylig Kylian Mbappé da Dortmund nådde finalen.

Caroline Graham Hansen leverer en utenomjordisk sesong for Barcelonas kvinnelag – 35 kamper, 27 mål, 25 målgivende – med en nærteknikk som er så bra at minst én spanjol må ha dobbeltsjekket at hun faktisk er norsk.

Før Artem Dovbyk scoret tre for Girona fredag kveld, kom toppscorerne i Spanias to øverste divisjoner fra Trondheim og Tåsen.

Nå jakter Graham Hansen trippelen i Mesterliga-finalen mot Lyon, hvor Ada Hegerberg scorer så sant hun er på banen. I England la Guro Reiten opp til to mål da Chelsea ble seriemestere forrige helg.

Dette burde vært en norsk gullalder, kan spanjolene si.

Men de som så VM for kvinner i fjor, vet at Norge tapte 3–1 mot Japan i åttedelsfinalen. De som fulgte Spania i EM-kvaliken for herrer, vet at Norge blir hjemme i sommer.

Har vi hatt en merkeligere tid i norsk fotball?

Klør seg i hodet

For hvert mål stjernene scorer ute i de store ligaene, øker spriket mellom det de får til for sine klubber og det Norge får til som lag.

Det er neppe bare spanjolene som klør seg i hodet.

Norges herrer har fortsatt ikke nådd et mesterskap siden EM i 2000, selv om turneringen nå er utvidet til 24 lag. Kvinnene har røket ut av gruppespillet i EM to ganger på rad, og har ikke levert et skikkelig bra mesterskap siden EM i 2013.

Hvordan er det mulig?

På herresiden har diverse analyser vært innom alt fra tung kritikk av trener Ståle Solbakken til at Skottland var i form i kvaliken, sene baklengsmål, mangel på råskap, benkeslitere, sjansesløsing, uflaks og mer.

Men zoomer man ut, har kvinnelandslaget slitt vel så mye med å få maks ut av de store navnene når det gjelder, om så treneren heter Martin Sjögren eller Hege Riise.

Det er lett å la seg blende av stjernene.

Offensiv gullalder

Nesten samtlige av dem er målmaskiner, driblere og playmakere.

Norge er inne i en offensiv gullalder.

På herrelagene som sist nådde VM (1994, 1998) og EM (2000), var ingen i nærheten av Haaland og Ødegaard. Spissene spilte for gode lag i Premier League, men ingen sloss om Gullballen eller slo målrekorder som hadde stått i flere tiår.

Dette er det meste de fremste spissene scoret i sine mest produktive sesonger i en av de fem store europeiske ligaene:

• 18 – Ole Gunnar Solskjær (Manchester United 1996-97)
• 14 – Steffen Iversen (Tottenham 1999-2000)
• 13 – John Carew (Aston Villa 2007-08)
• 11 – Tore André Flo (Chelsea 1997-98)

Her er de tre beste i dagens stall:

• 36 – Erling Braut Haaland (Manchester City 2022-23)
• 23 – Alexander Sørloth (Villarreal 2023-24)
• 15 – Martin Ødegaard (Arsenal 2022-23)

På kvinnesiden er det vanskelig å sammenligne, fordi profesjonell klubbfotball har vært utbredt i mindre enn 10 år. Men få lag i VM i fjor hadde en bedre angrepstrio enn Hegerberg, Graham Hansen og Reiten.

Disse stjernene utgjør imidlertid bare en del av laget.

Jevnt fordelt

Norge hadde flere gode spillere på 90-tallet.

Talentet var jevnere fordelt. Det fantes flere typer som Ryerson: Solide spillere som leverte jevnt og trutt for sterke lag. Halvparten av troppen i 98-VM spilte i Premier League, og syv av dem var i Manchester United, Chelsea, Liverpool og Leeds, de fem øverste lagene i ligaen den sesongen.

Den bakre fireren som slo Brasil, spilte for Liverpool (Stig Inge Bjørnebye), United (Henning Berg, Ronny Johnsen) og Celta Vigo (Dan Eggen). Celta kom på sjetteplass det året, før United vant trippelen ett år senere.

Også spillerne fra norske klubber holdt høy klasse.

Norsk fotball lå nærmere de store ligaene, før det økonomiske gapet ble enormt. Seks måneder før VM i ‘98 vant Rosenborg 2–0 mot Real Madrid. Fra 2005 til 2007 nådde Trondheims-Ørn og Kolbotn hver sin semifinale i datidens Mesterliga, UEFA’s Women’s Cup. Nå er det sensasjon om Brann når kvartfinalen.

Det er lett å undervurdere betydningen av lagets svakeste ledd, spesielt defensivt.

De smarteste lagene i Premier League prioriterer defensive spillere. Liverpool ble best da de slo rekordene for tidenes dyreste keeper (Alisson) og forsvarsspiller (Virgil van Dijk). Manchester City får tyn for å bruke en milliard kroner på en venstreback som Joško Gvardiol, men det gjør at de stiller uten svakheter.

Favoritten i EM er ikke nødvendigvis laget med de største stjernene, men det hvor den svakeste spilleren likevel scorer 8 av 10.

Underpresterer

Likevel: Ingen kan benekte at Norge skal levere langt bedre.

Det skal være mulig å slå Skottland over to kamper med stoppere fra Brentford og Napoli.

Norges herrer virker stadig bedre på papiret. Sørloth begynte først å briljere i La Liga denne sesongen, etter kvaliken, og de unge vingene Antonio Nusa og Oscar Bobb har blomstret i etterkant av fadesen.

Men så startet Sørloth og Bobb ved siden av Haaland og Ødegaard i de to vennskapskampene på Ullevaal nå i mars, og da tapte Norge mot Tsjekkia (1–2) og delte poengene med Slovakia (1–1).

Lite tyder på at vinnerformelen er nær.

Enn så lenge fortsetter Norge å forvirre resten av verden. Sett fra land som Spania kan dette virke som en gullalder. Zoomer man inn, har landslagene fått flere stjerner, men mistet balanse og harmoni.

Slagordet til Norges Fotballforbund er «sterkere sammen».

Hadde det bare vært sant.