Kan hvem som helst trene Chelsea?

Det går hovedsakelig to stier til toppen av treneryrket.

Én er å bli en legendarisk spiller som kan spasere inn i en storklubb på ryktet alene. Pep Guardiola, en legendarisk playmaker, trente for eksempel Barcelonas B-lag i ett år før han tok over A-laget.

Innen Guardiola var 40 år, hadde han ført Barça til 11 titler.

En annen sti går via karrierer i mindre klubber. Trenerne som tar denne veien, må jobbe mer for å nå toppen, men legger til gjengjeld ofte opp tidlig. Noen eksempler er Rafa Benítez, treneren til Newcastle, og Unai Emery, treneren til Arsenal.

Da Emery var 40, trente han Valencia, en av Spanias største klubber.

Disse to stiene har blitt tatt av 18 av 20 trenere i dagens Premier League. Et unntak er José Mourinho, men han hadde en far som var trener, og jobbet under en mentor, Sir Bobby Robson, som tok ham med til Porto og Barça.

Da Mourinho var 40, var han i ferd med å føre Porto til topps i mesterligaen.

Det andre unntaket er Maurizio Sarri, Chelseas trener. Sarri var aldri proff, hadde ingen kontakter og ingen mentor. Lenge var han bare en vanlig fyr.

Da Sarri var 40, jobbet han i en bank.

Mannen ingen ville møte

Nå har Sarri ført Chelsea til fem seire på fem kamper i Premier League. Den italienske trenerlegenden Fabio Capello anser ham som en av fotballens få virkelige innovatører. Guardiola har kalt Sarri «en av de aller beste».

Karrieren til Sarri viser at alt er mulig om man virkelig er dedikert.

Som ung var Sarri stopper i den toskanske amatørklubben Figline. Han var så tøff at spisser visstnok sykemeldte seg for å slippe å møte ham. Han prøvespilte for toppklubbene Fiorentina og Torino, men fikk ikke kontrakt. Dermed måtte han ta en normal jobb.

Sarri endte opp i Banca Toscana og Monte dei Paschi di Siena, hvor han jobbet med utenlandsk valuta.

I 1990, mot slutten av sin spillerkarriere, trengte laget hans, Stia, en ny trener. Siden Sarri var en av lagets klokeste og mest dominante spillere, ble han spurt om han ønsket jobben.

Sarri takket ja. Han var 31 år.

Stia spilte i italiensk åttendedivisjon.

Sarri hadde ingen kvalifikasjoner. Men han var motivert og inspirert. Han beundret Arrigo Sacchi, treneren til AC Milan-laget med Ruud Gullit, Frank Rijkaard og Marco van Basten. Sacchi var noe så sjelden som en trener som ikke hadde vært proff – han hadde jobbet som skoselger.

Det var altså mulig å bli trener uten å ha vært spiller først.

Som bankmann var Sarri vant til å jobbe hardt. Da han var ferdig på jobb, hoppet han inn i en treningsdress og tok treningsøkter med Stia. Han prøvde å implementere de prinsippene han hadde sett i Sacchis Milan. Han studerte motstanderne grundig.

Han spurte til og med en venn om han ville bli keepertrener – noe ingen lag på det nivået hadde.

Sarris harde arbeid forbedret laget. Snart begynte Stia å vinne.

Nå ønsket andre klubber å ansette Sarri.

De neste ni årene hoppet Sarri rundt fra klubb til klubb i Toscana. I 2001 løftet han Sansovino opp til Serie D, som var femtedivisjon på den tiden. Sarri innså at han måtte jobbe med fotball på fulltid om han skulle ta steget opp som trener.

Men banken betalte ham godt. Og han hadde en familie å forsørge. Skulle han si opp?

Skulle han virkelig prøve å bli profesjonell trener, nå, i en alder av 42 år?

Sarris «uhell»

Det var jo egentlig galskap. Men Sarri var preget av sin far.

Da Amerigo Sarri var ung, hadde han vunnet 37 løp som amatørsyklist. Han var god nok til å bli proff. Men Amerigo tok aldri sjansen, og endte opp som kranfører på et industrianlegg. Amerigo angret resten av livet.

Maurizio ønsket ikke å gå i samme fellen. Med støtte fra familien sa han opp i banken og begynte som trener.

– Jeg valgte den eneste jobben jeg hadde gjort gratis, sa Sarri til La Repubblica i 2014.

Sarri ble tre år i Sansovino. Han jobbet fra morgen til kveld. En av hemmelighetene hans var kreative dødballrutiner, som han navnga etter medlemmer av støtteapparatet: Peppe, Catello, Giancarlo.

Om rivalene fant ut av systemet, byttet Sarri rundt på navnene.

Om hardt arbeid og fokus på detaljer var viktig for ham, kan det samme sies om overtro. Om Sansovino tapte en kamp borte, kom de ikke tilbake til det samme hotellet. Sarri gikk lenge i svart tøy på sidelinjen, men sluttet etter at en seiersrekke ble brutt.

Ved en annen anledning kjørte Sarri inn på parkeringsplassen før Sansovino skulle spille kamp. Ved et uhell krasjet han inn i bilen til forsvareren Marco Fara. Sansovino vant kampen. Før neste kamp, mot topplaget Chiusi, dundret Sarri inn i Faras bil igjen – denne gangen med vilje.

Det som hadde ført til seier forrige helg, trodde Sarri ville fungere igjen. Sansovino slo Chiusi 2–0.

Mot toppen

I 2003 førte gode resultater Sarri til Sangiovannese i Serie C2, som var fjerdedivisjon. Han tok dem til opprykk på første forsøk, før han sa opp ett år senere for å ta over Pescara.

Pescara lå i Serie B, altså andredivisjon.

Men så sa det stopp for Sarri.

De neste syv årene tok han over klubb etter klubb i Serie B uten å komme seg videre: Arezzo, Avellino, Hellas Verona, Perugia, Grosseto, Alessandria. Han jobbet og slet som før: Da han var i Pescara, fortalte han La Gazzetta dello Sport at han jobbet fra åtte på morgenen til ti på kvelden. Men i 2011 var han i Serie C med Sorrento.

Man skulle tro Sarri hadde funnet sitt nivå. Ferden fra åttendedivisjon til profftilværelse i Serie B og Serie C hadde vært imponerende nok. Han hadde grunn til å være fornøyd.

Året etter fikk Sarri imidlertid sjansen i Empoli, i Serie B. Han førte laget til opprykk på andre forsøk.

I 2014, 24 år etter at han begynte på bunnen, hadde Sarri nådd Italias toppdivisjon.

De fleste trodde oppholdet hans der ville bli kort. I Serie A ble Empoli, med ligaens minste budsjett, spådd nord og ned. Men Empoli kom på 15. plass og sikret ny kontrakt med fire kamper igjen. Sesongen var så imponerende at Sarri ble ansatt av storklubben Napoli.

Da Sarri ble oppringt av Napolis president, Aurelio De Laurentiis, trodde han det var en spøk.

Litt som Pep

Selvsagt hadde få tro på at Sarri ville lykkes der. Han hadde én sesong i Serie A å vise til. Han var 56 år.

Om Sarri virkelig var så bra, hvorfor hadde han ikke nådd Serie A før nå?

Napoli hadde blitt trent av Rafa Benítez, som hadde vunnet La Liga og mesterligaen. Det er denne typen tungvektere toppklubber som Napoli pleier å ansette. Hva hadde Sarri på CVen som tilsa at han fortjente jobben?

Det var ikke normalt å ansette en bankmann som trener i en slik klubb. Blant de 20 trenerne i Serie A den sesongen hadde kun Fabrizio Castori, sjefen til bunnlaget Carpi, blitt trener uten å være spiller først. Selv ikke han hadde begynt trenerkarrieren så sent som Sarri.

Men Sarri lyktes igjen. Napoli stormet til andreplass i hans første sesong, så tredjeplass, og så andreplass. Juventus har vunnet Serie A syv år på rad, men forrige sesong ble de jaget av Napoli til siste slutt, til tross for at Napoli har langt mindre penger.

Napoli tok 91 poeng totalt. Aldri har et lag tatt så mange uten å vinne Serie A.

Det var ikke bare resultatene Sarri ble kjent for, men måten han fikk dem på. Der hvor Benítez klaget over lite penger, mente Sarri at overgangsmarkedet var «kjedelig», og konsentrerte seg heller om å forbedre spillerne han allerede hadde. Han skapte en sprudlende spillestil med aggressivt press, høy ballbesittelse og mange mål.

Napoli spilte som Guardiolas Manchester City. Da de to lagene møttes i mesterligaen forrige sesong, hyllet Guardiola dem som et av de beste lagene han hadde møtt.

Han skrøt også av Sarri. Men hvorfor hadde ingen oppdaget Sarri før?

Topptrener i Serie B

Italia har tross alt en av de beste og stolteste trenerkulturene i fotball. De har en av de beste trenerskolene, Coverciano, og eksporterer suksessfulle taktikere til hele Europa. Når en trener først viser lovende takter, blir han ofte hentet opp til toppen kjapt.

Det er i hvert fall det som bør skje.

Men Sarri hadde jobbet i det italienske systemet i 25 år før han fikk sjansen i en storklubb.

Sarri har ført både til debatt og flauhet i det italienske fotballforbundet. Noen av hans tidligere spillere sier at han allerede var en topptrener i Serie B, men at ingen ga ham sjansen. En stor del av grunnen var selvsagt at Sarri aldri hadde vært proff: Han hadde ingen stor profil som hjalp ham.

Det finnes også en teori om at Sarris banebrytende spillestil tok for lang tid til å fungere i de lavere divisjonene. Styreformenn sparket ham før arbeidet begynte å bære frukter.

– Som enhver revolusjonær var Sarri lenge misforstått, skrev journalisten Francesco Saverio Intorcia i La Repubblica, ifølge BBC.

Trenerne ingen ser

Sarri har fortalt La Repubblica at han kjente mange trenere i lavere ligaer som kunne vært i hans posisjon om de bare hadde fått dekning av media. Det reiser spørsmålet om hvor mange talentfulle trenere det finnes i lavere divisjoner som ikke blir oppdaget – både i Italia og andre steder.

Teddy Moen, daglig leder i Norsk Fotballtrenerforening, mener det ofte er tilfeldigheter som avgjør hvem som får sjansen i toppdivisjonen. Ofte leter ikke toppklubber godt nok når de ansetter nye trenere. Eksotiske navn fra andre ligaer kan friste mer. Norge er et eksempel.

– Jeg vil påstå at det finnes trenere i norsk andre- og tredjedivisjon som er vel så gode som de i Tippeligaen, sier Moen til NRK.

De trenerne uten spillerkarriere som gjerne får sjansen, legger Moen til, er ofte unge, med akademisk bakgrunn og en energisk stil.

I så fall er Mourinho et klassisk eksempel. Det er ikke Sarri, som begynte så sent, som gir få intervjuer, og som går rundt i en treningstrøye som ser ut til å være minst tre nummer for stor.

Men nå er Sarri i Chelsea, hvor han duellerer med Mourinho og resten.

I slikt selskap må Sarri jobbe enda hardere. Da spillerne dro på oppdrag med landslagene for tre uker siden, brukte han pausen til å se videoer i 13 timer om dagen.

Men Sarri gjør slikt med glede. Han anser det ikke som arbeid. Et virkelig tøft liv, sier han, er å stå opp klokken seks på morgenen og dra til fabrikken – slik faren hans, Amerigo, gjorde.

– Jeg kommer fra en arbeiderklassefamilie. Om jeg hører noen snakke om å «ofre ting» i fotballen, blir jeg rasende, har Sarri sagt til avisen Avvenire.

Han har ikke hatt noen enkel vei til toppen. Men om stien for folk flest er lang og kronglete, har Sarri i det minste vist at den finnes.

Kilder: The Times, Daily Mail, The New York Times, The Independent, BBC, ESPN, The Guardian, La Repubblica, La Gazzetta dello Sport