Idrettens eneste våpen

Kreml kaller flyttingen av finalen av Mesterligaen fra Krestovskij stadion i St. Petersburg til Stade de France i Paris for en «skam».

Kanskje er dette mest av alt fordi den største klubbkampen i verden skulle spilles i byen der Vladimir Putin selv blir født for snart 70 år siden.

Skam er ellers ikke av typen begreper man har tiltro til at Kreml skjønner den egentlige betydning av.

Det europeiske fotballforbundet tok likevel den eneste beslutningen de kunne ta. Ingen av de potensielle finalelagene ville uansett kommet til å reise til Russland for å spille finalen.

Dette inkluderer Chelsea, eid av den russiske oligark Roman Abramovitsj.

Det eneste idretten kan bidra med nå, er å ta ut så stor avstand fra Russland og den russiske presidents beslutning om å gå inn i Ukraina.

Da flytter man mesterligafinalen til Paris.

Da avlyser man VM-runden i Formel 1 som skulle gått i Sotsji.

Da tar det internasjonale Skiforbundet fra Russland alle gjenstående verdenscuprenn.

For det eneste positive vi kan lese ut av Kremls påstand om «skam» er at disse idrettsbegivenhetene fortsatt betyr mer for det russiske lederskap enn man egentlig ville trodd.

Putins prestisjeprosjekter

Vladimir Putin har søkt anerkjennelse og innflytelse gjennom å være vertskap for store sportsarrangement.

Det er en litt trist måte å bruke idretten til å signalisere storhet, makt og ikke minst velfungerende lederskap på.

Da bruker man noe som skal ha vært nærmere 500 milliarder kroner på et vinter-OL i Sotsji ved Svartehavet i 2014. Det eneste lekene virkelig huskes for, er tidenes største olympiske dopingskandale.

VM i fotball i 2018 ble en relativ suksess, men spørsmålene rundt mesterskapet er fortsatt mange.

Det som synes klart, er betydningen for Putins regime av denne type utstillingsvinduer.

Sport som styrkeindikator.

Og det gjenstående spørsmålet idet de internasjonale idrettsorganisasjonene endelig har begynt å vise handlekraft:

Er det mest av alt på tide å nekte Russland deltagelse i alt av internasjonale konkurranser?

Og i så fall om man skal utestenge landslag eller også enkeltutøvere?

Det er her idretten kan ha en rolle, selv når hele rollelista er besatt av militære.

Den kollektive kakebua

Kanskje skal man ikke straffe enkeltutøvere uten direkte bånd til regimet – men koblingen til det militære har alltid vært sterk i russisk idrett.

Det siste eksempelet på dette fikk vi under OL i Beijing.

Etter den mektige dobbeltseieren på åpningsdistansen i langrenn for menn, fikk de to russiske triumfatorer en æresbevisning som for mange virket grundig foreldet.

Aleksandr Bolsjunov og Denis Spitsov ble forfremmet til kapteins grad i den såkalte Nasjonalgarden, som president Putin opprettet så sent som i 2016.

Ingen av utøverne kan klandres for noe av dette. Men signalet er klart.

Sportslig suksess gir heder i form av militær anerkjennelse.

Det er altså to nyslåtte kapteiner som etter planen skal vise frem sine krefter også på norsk snø i nær fremtid. Selv om Ukraina nå har sagt at de ikke stiller med løpere i Drammen eller Holmenkollen, så er dette en situasjon Norges Skiforbund må ha tatt en grundig vurdering av om de og FIS vil akseptere.

FIS burde ha sagt nei, men har bestemt seg for å la russerne gå. Inntil videre. Mye kan fortsatt forandre seg.

Det er ikke rettferdig for den enkelte russiske utøver, som ikke er i nærheten av å ha noe ansvar for krigshandlingene i nabolandet, å bli utestengt fra konkurranser- men de er uansett representanter for et regime som til de grader har det.

Og da er det president Putin som er rette adressat for misnøyen her.

Selv om en slik form for kollektiv avstraffelse har veldig mange betenkeligheter, inkludert at det kan frustrere i utgangspunktet krigsskeptiske utøvere, er dette en situasjon hvor det likevel kan forsvares.

På samme måte bør russiske utøvere og lag suspenderes fra alle internasjonale konkurranser på ubestemt tid.

Det burde startet med det kommende Paralympics i Beijing, men verken Kina eller IOC vil komme til å ønske det.

Kan ikke ha Russland til Qatar

Når det gjelder årets mest prestisjetunge sportsarrangement, fotball-VM i Qatar, er Russland fortsatt ikke kvalifisert. De trenger heller ikke bli det.

Deres tre potensielle motstandere i de såkalte play off-rundene om de resterende VM-plasser i slutten av mars, Polen, Tsjekkia og Sverige, har alle sagt de ikke vil reise til Russland for å spille.

De bør slippe å spille mot dem overhodet.

Russland skal ikke være en av UEFAs 13 representanter i VM etter å ha angrepet en av de andre medlemsstatene.

Det vil i så fall være en mulighet for at russerne og Ukraina kan ende opp med å møte hverandre i sluttspillet, hvis ukrainerne kommer seg gjennom sine kvalifiseringsrunder.

Denne type avstraffelse er heller ikke noe nytt i slike sammenhenger. I 1992 ble daværende Jugoslavia nektet deltagelse i fotball-EM grunnet sin borgerkrig.

De ble erstattet av Danmark, som på mirakuløst vis endte med å vinne hele turneringen.

Denne fortellingen vil dessverre uansett ikke ende som et tilsvarende eventyr.