Hundekjører Hanna var værfast som 15-åring – lå alene i snøen i tolv timer

Nylig ble Lyrek tidenes yngste vinner av Finnmarksløpet. Hun deltok i 500-kilometersklassen, og er den første hundekjøreren som har fullført alle tre distansene i Finnmarksløpet.

Fredag gjester hun NRK-programmet «Lindmo».

Lyrek er født inn i en hundekjørerfamilie. Både moren og faren er hundekjørere.

De fem første leveårene bodde familien Lyrek i Alaska, en oppvekst som hun selv mener har gjort henne til den personen hun er i dag.

– Så fort jeg var for stor til å bli trukket i pulken, så ble jeg satt på en slede. Og det passet jo bra for jeg har en yngre søster, og da kunne hun sitte på i sleden. Mamma kunne gå på ski langs siden uten å trekke på noen ting som helst, sier hun i «Lindmo»-intervjuet.

– Jeg hadde ingen andre å leke med

Under oppholdet i Alaska bodde de mange forskjellige steder. Men best minnes hun Denali Park, et sted som bidro til å forme henne til den hun er i dag.

– Det bodde ingen der. Det var bare meg, søsteren min og hundene. Så jeg har omtrent vokst opp på sleden, og hundene har vært mine aller nærmeste. At jeg fortsatt driver med hund nå er nok fordi jeg ikke hadde noen andre å leke med der.

Bare fire år gammel tok hun sin første sledetur alene, noe moren Trine husker veldig godt.

– En dag begynte hun bare å sele opp bikkja, og jeg spurte hva hun skulle. Og hun svarte «jeg skal ut å trene hund en liten runde». Og da kunne jeg ikke si nei, for det gjorde jo jeg hver dag. Og mange tenkte sikkert «er du gal, sende en fire år gammel jente ut på slede i Alaska». Men for meg var det ingenting å være redd for.

En annerledes russetid

I fjor gikk Lyrek siste året på videregående, men russetiden ble byttet ut med hund og slede og timevis med ensomme timer på fjellet.

– Det er når du vet at venninnene dine sitter på kroa og koser seg, og du har åtte timer igjen i mørket, at man angrer seg litt.

Men det er de små øyeblikkene som er gull verdt, og som får Lyrek til å forstå at hundekjøring er det rette for henne.

– Hvis en hund som du kanskje ikke hadde troen på bare slår til. Eller så kommer nordlyset på en natt uten måne og lyser opp hele himmelen, og da skjønner jeg at det er ingen tvil.

Samtidig er det ikke alltid alt går på skinner. Under Femundløpet i 2015 opplevde Hanna en skremmende opplevelse. Dette var det første juniorløpet hun kjørte.

Det var meldt storm, og moren begynte å bli engstelig, forteller Hanna. Hun selv var ikke veldig bekymret.

– Jeg tenkte «vi trener i vind og snø hele tiden, så det går fint».

«Det her kan ikke være rett»

På den siste etappen av løpet begynner det å snø mye, i tillegg til at vinden er i ferd med å ta seg opp.

Lyrek tar frem GPS-en for å sjekke hvor løypa er. Hun fortsetter å kjøre. Til slutt ringer hun handleren sin, som er en slags assistent.

Lyrek sier til handleren at hun er usikker på hvor hun er. Dermed er hun nødt til å stole på hundene, og de stoler hun fullt og helt på.

– Vi har et par hunder som er veldig flinke til å finne spor, og de finner som regel sporet.

Plutselig kjenner hun at det begynner å gå nedover i terrenget under henne. Hun står med snø opp til livet.

– Da tenkte jeg at «det her kan ikke være rett. Vi må snu og prøve å finne løypa igjen».

Hun prøver å kave seg frem i snøen, men til liten nytte. Etter en stund ringer hun handleren igjen, og forteller at dette går ikke mer.

– Vi kommer oss ingen vei, sier Lyrek til handleren.

Lyrek bestemte seg for å stoppe og vente på hjelp. Hun graver en grop i snøen og tar frem telefonen.

– Dum som jeg var begynte jeg å spille Candy Crush, jeg sendte «snap» til vennene mine om at jeg var værfast på fjellet. Jeg tenkte ikke på at jeg skulle bli der så lenge, så telefonen gikk selvfølgelig tom for strøm.

– Jeg skjønte at det måtte være virkelig ille

Moren Trine kjørte selv løpet, men brøt da hun fikk beskjed om at datteren var på villspor.

– Jeg skjønte det måtte være veldig ille. Klokka tre om natta var jeg hysterisk, det var ikke bare tårer. Jeg skrek, rett og slett. Du begynner å tenke det verste. sier hun i «Lindmo»-intervjuet.

Lyrek lå i snøen i tolv timer uten kontakt med noen. Klokka fire om natta ble hun funnet.

– Jeg var egentlig ikke redd. Jeg fokuserte mest på å sove, da går tiden litt fortere, sier hun.

– Jeg følte at jeg hadde vunnet den største premien i verden da jeg fikk vite at de hadde funnet henne, sier mor Trine.

Da de møtte hverandre var Hanna våt, og håret hennes var dekket av snø.

– Hun stod der med det største smilet, og sa «mamma, jeg kan kjøre hvilket som helst løp i verden, for det kan ikke bli verre enn det her», forteller moren.