Her til lands ble det synonymt med et festlig lag etter en idrettskonkurranse.
Skiseksa var høydepunktet for mange tømmerhoggere som lå borte i koia hele uka og møttes i skiløypa i helgene.
Et skirenn var mer enn sprengflying og dristige hopp, det var også sosialt samvær, foredrag og taler.
Det fantes de som gledet seg mest til seksaen og annonserte det under rennet.
Hevn på seksaen
"Du kjæm vel på seksaen i kvæll", sa Alfred Thoresen fra Veldre både på spøk og på alvor hvis noen tok ham igjen i sporet.
For på seksaen var det mulighet for revansj i form av slossing. Det hendte selv tøffe karer ikke våget å gå forbi Thoresen, i frykt for å bli jult opp, og en annen startet alltid foran Alfred.
Han var ordensvern på et forsamlingslokale i bygda og en råsterk type som lett tok menn i nakken og heiv dem ut døra.
Skifamilien var ingen avholdslosje. Brennevin var universalmiddel mot sjukdom og tannverk, for å bli i godt humør og noe å bikke innpå mellom hoppene i bakken. Enkelte konkurrerte for enkelhets skyld med brennevinsflaska i baklomma. Da var det bare å gå rett på fest.
Tidkrevende fester og premieutdelinger
Det var obligatorisk kombinert i Norge fram til 1930-tallet. Komplisert utregning av karakterer gjorde at kombinertløperne ofte fikk premien sent utpå natta, da brennevinet hadde gitt effekt.
I 1920 gikk Hovedlandsrennet (NM) i Elverum. Premieutdelinga begynte først klokka to om natta, midt under skifesten, og Kong Haakon VII delte ut premiene på scenen.
Løperne klatret opp og ned en stige på scena. De mest brisne vaklet. En av kara sjanglet opp, snublet ned, tok et steg i løse lufta og ramlet foran kongen.
Haakon lo og spurte hva gubben jobbet med til hverdags. "Je bare vaskær gølve før kjærinjen mine, je."
Da lo kongen så det ristet i den magre kroppen. Først klokka tre leverte han siste sølvskje.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Det seriøse og det kuriøse
I de første åra etter 1905 var det ofte et oppbyggelig foredrag på skiseksaen. Man drev jo nasjonalsporten og visste hvor oppbyggelig skigåing var for kropp og sinn.
Gradvis skjede det en temaendring. Framfor å hylle unionsoppløsningen og nasjonens egenart, foredro menn oftere mot idrettslige emner.
Sketsjer og skuespill fylte også den lange stunden - en skikkelig seksa tok hele kvelden og halve natta. Det var også en arena for parkobling og dans.
Kvinnfolk spjåket seg til og møtte for å se og danse med spreke karer. For skiløperne var vitale og i stand til mange sprell selv etter harde renn.
Men i det 89 kilometer lange Vasaloppet i Sverige orket ikke løperne å feste etterpå, så seksaen ble arrangert dage før rennet. Men da var mange fyllesjuke. Det gjaldt derfor å spy ferdig første mila.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Sang og musikk på seksaen
I begynnelsen av 1930-åra var det flere sangnumre på en skiseksa i Veldre i Hedmark. Løperne hadde satt på stoler og benker i forsamlingslokalet Veldrom. De nøt stunden etter kappedyst i løypa og pratet om dagens prestasjoner.
Litt nedenfor lå en gard og der jobbet en musikalsk griskokk, Alf Olafsen. Joda, han skulle synge for skiløperne, men måtte først fóre grisene med matrester.
Griskokken, senere kjent som Alf Prøysen, ankom Veldrom med permanent i håret. Få griskokker i Veldre på den tida hadde permanent.
Alf sang derfor om "Permanenten blir slakkere og slakkere, og ansiktet blir skakkere og skakkere."
Den unge dikterbegavelsen var selvironisk med stil.
Seksaen forsvinner gradvis
Skiseksaen ble gradvis mindre viktig etter annen verdenskrig. Bedre transport gjorde oftere overnatting overflødig.
Likevel finnes det fortsatt skiseksa i Norge i 2011, selv om det heter noe annet. Skarverennets fest er legendarisk, som en avslutning på vinteren.
Skiseksaen lever forsåvidt videre gjennom vanlige skifester, men det er ikke lenger en fast tradisjon som i første halvdel av 1900-tallet.