Manchester United trenger mer enn penger for å slå Manchester City

Selvsagt hadde José Mourinho rett da han tirsdag sa at tre milliarder kroner ikke var nok til å hamle opp med Manchester City. Hvor mye er nok?

Hadde han fått tre milliarder til, hadde nok Manchester United likevel ligget i skyggen av sin briljante byrival.

Det er knapt mulig å følge City nå, samme hvor mye man bruker. Man kan kjøpe seg til suksess i fotball, men det krever mer å nærme seg perfeksjon. City har ikke tatt 58 av 60 mulige poeng bare fordi de har brukt mer penger enn resten.

De vinner også fordi de følger en helt spesiell idé.

Bedre enn Barça

Hadde det vært så enkelt at penger alene var nok til å lede ligaen med 15 poeng etter 20 kamper, hadde resten av storlagene i Europa gjort det samme.

Barcelona og Real Madrid tjener betydelig mer enn City. Det siste tiåret har Spanias TV-avtale latt de to gigantene sope inn nesten tre ganger så mye penger som sine nærmeste rivaler. Både sportslig og finansielt har de bedre forutsetninger for å dominere sin liga enn det City har.

Men ingen av dem har stått med 58 poeng før nyttår, slik City gjør nå.

Det samme gjelder Bayern München, som har spasert til Bundesliga-tittelen de siste årene ved å plukke stjerner fra sine nærmeste rivaler. Ditto Juventus, som har vunnet Serie A seks ganger på rad.

Selv ikke styrtrike Paris Saint-Germain har åpnet ligasesongen like sterkt som City.

Pep får alt han peker på

Så om ingen av disse favorittene har holdt samme tempo, er det vanskelig å tro at dette United-laget hadde matchet City ved å svi av litt mer penger.

Mourinho jaktet kroaten Ivan Perisic i sommer, men United ble ikke enige med Internazionale om prisen. Slike saker utgjorde forskjellen mellom City og rivalene på markedet: Guardiola fikk sine førstevalg, mens resten måtte hente svakere alternativer eller vente med å kjøpe.

Mourinho har nok forestilt seg hvordan United hadde spilt om han hadde fått alt han pekte på.

Likevel: Er dette alt som skiller City og United? Hadde United lukket gapet på 15 poeng med Perišić og et par til? Handler det kun om penger?

Svaret er nesten garantert nei.

Én milliard mer

Slik City herjer nå, kunne United sannsynligvis hentet hvem de ville, innenfor realistiske rammer, og likevel ligget bak dem. Å peke på finanser alene blir for enkelt, samme hvor mye det hjelper Mourinho med å lede oppmerksomheten bort fra poengdelingen mot Burnley.

De siste to årene har Guardiola brukt én milliard mer enn Mourinho, altså 33 prosent mer. En slik sum er ikke nok til å forklare hvorfor avstanden mellom lagene er så stor.

Dessuten har ikke City brukt pengene spesielt godt.

De har hentet 11 spillere under Guardiola. Fem har spilt regelmessig; resten har blitt benket, skadet eller solgt. Mourinho sier at City bruker like mye på backer som andre bruker på spisser, men hvor stor er fordelen når to av lagets tre nye backer knapt har vært på banen?

Cruyffs prinsipper

Mourinho hadde hatt et bedre argument om United hadde vært syv-åtte poeng bak City. Det er en distanse man kan skylde på pengebruk.

City har tross alt det beste laget. De bør vinne ligaen.

Men ikke så suverent som dette. Ikke med 15 poeng. Det er andre ting på spill. Litt flaks? Utvilsomt. Men også en spillestil som minimerer risikoen for uflaks.

Prinsippene er latterlig enkle. Guardiola lærte dem av Johan Cruyff, Barças legendariske trener på 80- og 90-tallet, som sa følgende:

– Så lenge vi har ballen, kan ikke motstanderen score.

– Hvordan unngår vi baklengsmål på cornere? Ved å ikke gi bort cornere.

Få ballen vekk

Å utføre dette er imidlertid krevende, da man må dominere kampen total. Men City mestrer stilen, og resultatet er at de har ballen mye og vinner den høyt i banen.

– Den beste måten å forsvare seg på, er å holde ballen så langt unna vårt mål som mulig, sier Guardiola.

Denne stilen er åpenbart ikke normal. Så godt som alle lag forsvarer seg dypere. Siden de har ballen mindre, forsvarer de seg også oftere. Dette fører til at motstanderen har ballen mer i posisjoner rundt boksen, hvor småsjanser kan skapes: langskudd, dødballer og billige straffespark.

De beste lagene avklarer nesten alltid disse situasjonene. Chelsea og United er for eksempel solide, duellsterke og taktisk kloke. Men selv disse to kan også felles av små marginer. Et langskudd kan gå inn via en forsvarer; en corner kan stusses i mål.

Ta Uniteds 2–2-kamp mot Burnley tirsdag. De vant skuddstatistikken 24–3, men slapp inn to mål på to dødballer. Et ble kriget inn, et annet skrudd i krysset.

Uflaks, kan en si.

Men ved å la Burnley ha ballen i farlige soner, var United utsatt for slike uheldige situasjoner. Desto dypere man forsvarer seg, desto flere av disse kan oppstå. Nesten ingen lag styrer kamper så totalt at de klarer å fjerne alle disse småfarlighetene.

Bunnsolid formel

Men City gjør det klart best. De slipper til færrest skudd og gjør klart færrest klareringer. Så gode er de til å trille ball og gjenvinne tidlig, at de knapt trenger å forsvare seg.

Situasjonene som kan føre til uflaks, avklares som oftest før de oppstår.

Dette fører til at Citys dominans nesten alltid gir tre poeng. Om en trener kan redusere sjansene for at en kamp avgjøres av tilfeldigheter – som så ofte skjer i fotball – er muligheten større for at det beste laget vinner. Og i samtlige oppgjør i England er dette Manchester City.

Dette forklarer noe av hvorfor Guardiola har stått bak de lengste seiersrekkene i alle toppdivisjonene han har jobbet i – La Liga, Bundesliga og Premier League. Spillestilen legger et bunnsolid grunnlag for stabil form. Guardiola har riktignok trent de beste lagene, men ingen har en bedre metode til å omsette talent til seiere.

Og så lenge dette er tilfellet, vil Mourinho trenge mer enn et par milliarder til. Det mest realistiske han kan håpe på, er at City mister flyten. Det beste han kan håpe på, er at Guardiola plutselig sier takk for seg