Det ble til slutt bronse til Grøvdal med tiden 9.24.46.
– Jeg skal være fornøyd med bronse. Det er litt bittert når det er så nært. Jeg hadde ikke helt beina i dag, men jeg er fornøyd med bronse, sier Grøvdal til NRK.
Før løpet var hun den største favoritten, men det ville seg ikke i Berlin. Dermed løp Grøvdal inn til den EM-bronse i andre mesterskap på rad.
– Jeg vil kjempe om gullet, det er det jeg har lyst på. Det gikk fort fra start, og jeg trodde at jeg skulle ta gullet på sisterunden da jeg nærmet meg. Men jeg var kjørt, og det var det jeg klarte i dag.
SKUFFET: Det var lite glede å spore hos Grøvdal like etter løpet.
Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpixPå tribunen var trener Ståle Jan Frøynes fornøyd med bronsemedaljen.
– Du må ha friske bein når du skal gå siste 1000. Sannsynligvis følte hun seg ikke superpigg i beina, sier Frøynes til NRK.
– Hederlig
28-åringen var fryktelig stiv på slutten, og holdt på å havne utenfor pallen. Luiza Gega (Albania) kom som ei kule bakfra, og holdt på å snyte Grøvdal for bronsen. Gegas spurt holdt ikke, og hun endte 32 hundredeler bak i mål.
Tyske Gesa Krause tok gull på 9.19.80, mens sveitseren Fabienne Schlumpf tok sølv på 9.22.29.
– Det er hederlig innsats, og hun er ikke helt fornøyd. Men det er en del av toppidretten; man skal ikke være fornøyd med en bronse, sier NRKs ekspert Vebjørn Rodal.
Grøvdal slet med sykdom før mesterskapet, men var suveren da hun gikk videre til finale fredag. Hun ønsker ikke å spekulere i om sykdommen kan ha vært årsaken til at beina ikke var på topp i finalen.
– En uke med sykdom kan slå forskjellig ut i dagene etterpå. Jeg følte med lett i forsøket, men i dag var ikke beina like pigge. Det blir bare spekulasjoner, men uansett så det klart jeg helst skulle vært uten den forkjølelsen, sier hun.
På spørsmålet om hvor motiverende det har vært å se alle de norske gullmedaljene i EM, med Karsten Warholm og to ganger Jakob Ingebrigtsen, sier hun at det kan slå begge veier.
– Det er selvfølgelig inspirerende, og veldig gøy. Men samtidig hever det terskelen for hva man blir fornøyd med, sånn at man blir litt mer skuffet når det ikke blir gull.
