Griskheten har vunnet. Dette er en tragedie 

Det er bare å si adjø. Takk for minnene, vi sees aldri igjen.

Det var gøy så lenge det varte.

Mesterligaen er sannsynligvis historie. Siden 1955 har den vært kremen av europeisk fotball, en turnering hvor de beste møter de beste. Sant nok, vinnerne har ofte vært de samme, spesielt i nyere tid.

Men et prinsipp har aldri endret seg: Alle lag i Europa kan i teorien være med.

Selv om du spiller i norsk 6. divisjon, kan ditt lag klatre opp til Eliteserien og nå mesterligaen.

Den drømmen vil nå bli knust. Det er ikke lenger sportens integritet som gjelder, men lommebøkene til de 12 eierne som har blitt med i superligaen.

Initiativet vil ikke bare ødelegge europeisk toppfotball, men fotballpyramiden som helhet.

Og taperne er omtrent alle som står utenfor superligaen – samt fotballen selv.

Ren grådighet

Nyheten kom sent i går kveld. Tolv klubber blir med i en superliga som permanente medlemmer. De skal ha med seg tre medlemmer til. Fem ekstra lag blir med per sesong via kvalik fra sine ligaer.

Turneringen blir på to grupper på 10 lag hver, hvor de beste går videre til et sluttspill.

Lagene er de «seks store» fra England (Liverpool, Chelsea, Arsenal, Tottenham, Manchester United, Manchester City), tre fra Spania (Real Madrid, Barcelona, Atlético Madrid) og tre fra Italia (Juventus, Milan, Inter).

Hva vil dette formatet oppnå? Det vil «luke bort» de svakere lagene som er med i mesterligaen, slik at de beste møter hverandre hele tiden.

Det vil øke det minste antallet kamper fra seks til 18 per lag.

Og det vil sikre de 15 medlemmene kontinuerlig tilgang til fotballens største pengemaskin.

Dette handler i hovedsak om tre ting: penger, penger og penger. De største klubbene i Europa har lenge ment at, siden det er de som driver mye av interessen bak mesterligaen – med sine stjerner og fans – burde de få mesteparten av inntektene.

Dette har til en viss grad skjedd allerede; de store klubbene har de siste årene presset UEFA til å gi dem en stadig større andel av pengene turneringen genererer.

Faktisk var UEFA ment å annonsere planer om en omstrukturering av mesterligaen i dag, hvor flere lag skulle bli med og antallet kamper skulle stige til 10.

Men storklubbene har åpenbart følt at de planene ikke ga dem nok penger likevel. Så nå har de dolket UEFA i ryggen og stukket av med sin egen turnering.

«Hvorfor ikke?» tenker de nok. En superliga vil generere enorm interesse blant fans og TV-stasjoner. Siden kun 20 lag er med, i stedet for de 32 som deltar i mesterligaen, er det færre lag som skal dele potten.

Ifølge The New York Times har hvert av medlemmene blitt lovet 3,5 milliarder kroner per år for å bli med.

Det er mer enn tre ganger så mye som man får for å vinne mesterligaen.

Kartellet vinner

Slik vil superligaen sende de 12 inn i et økonomisk drømmeland: En årlig garanti på eventyrlige inntekter, uten risiko for å rykke ned.

Dette er den amerikanske modellen, hvor et kartell deler inntektene seg imellom uten at noen av dem kan feile.

Sportslig integritet?

Denne gjengen kunne ikke brydd seg mindre.

Så får det bare være at superligaen vil ramme resten av fotballen. Mesterligaen vil bli ødelagt, både sportslig og økonomisk, av å miste sine beste lag. Den spiller en viktig rolle i å fordele pengene på flere ligaer i Europa. Alle andre vil nå bli fattigere.

Superligaen har sagt at den vil hjelpe fotballen som helhet. Om det faktisk finnes planer for dette, har de ennå ikke blitt annonsert.

Man forventet dette fra noen av eierne. Glazer-familien, som eier av Manchester United, har vist seg som kaldblodige kapitalister fra dag én. Det samme gjelder Stan Kroenke, som eier Arsenal.

For disse amerikanerne vil superligaen sende klubbenes salgsverdi i taket.

Det er kun det dette handler om.

Eldorado

Spesielt Kroenke kan juble, for Arsenal har vært udugelige de siste årene. De ligger på niendeplass i Premier League og har ikke spilt i mesterligaen siden 2017.

Nå, over natta, blir de løftet inn i fotballens Eldorado, hvor pengene flommer over og hvor det sportslige nivået er irrelevant.

For Kroenke er dette tidenes livbøye.

Og for en fyr som i 2016 flyttet et helt NFL-lag fra St. Louis til Los Angeles, 300 mil unna fansen, kun fordi det ga økonomisk mening, gir det bare mening å gripe den.

Hva med Liverpools eier John W. Henry? Han har fremstått som en eier som har brydd seg mer om historien og kulturen rundt sin klubb. Men verken han eller noen av de andre eierne har konsultert supporterne om denne ligaen.

Mye av problemet med moderne toppfotball, og griskheten som driver den, er at kyniske forretningsmenn i det hele tatt har fått lov til å kjøpe slike fotballklubber.

Ærverdige institusjoner har i praksis blitt kidnappet av private investorer, som bruker dem til å tjene så mye penger som mulig.

Men også Daniel Levy, den engelske forretningsmannen som er sjef i Tottenham, har blitt med i superligaen. Det er ikke bare amerikanere som setter egne interesser foran alt annet.

Ifølge The Daily Mail var Chelsea og Manchester City de siste som ble med, og de skal ha gjort det noe motvillig. Det gir mening, for verken oligarken Roman Abramovitsj eller Abu Dhabi er med i fotballen for pengene.

De er med for prestisjen, og det ypperste av all prestisje er å vinne mesterligaen.

Det at klubbene deres nå vil øke i verdi, betyr ikke like mye som at turneringen de jakter, nå vil ødelegges.

Adjø til de små

Hva med de andre klubbene? Real Madrid og Barcelona vil bruke superligaen til å dekke enorm gjeld, i Barças tilfelle mer enn 11 milliarder kroner. Atlético vil se dette som en sjanse til å sementere sin plass blant eliten.

Også i Italia trenger de største klubbene større inntekter. Det at pandemien har rammet klubbene så hardt, har bare økt appetitten på en slik superliga.

Spesielt Juventus kan bli reddet. Søndag tapte de 1–0 mot Atalanta, en klubb med en brøkdel av deres budsjett. Selv med Italias klart største inntekter sliter Juventus med å klare topp fire.

Heldigvis for dem vil slike ulemper snart være historie.

Hva med oss som ser på TV? Vi kan si adjø til de spennende nykommerne, alle landene og klubbene som beriker mesterligaen. Si adjø til tøffe bortekamper i Tyrkia, eller forfriskende overraskelseslag som Ajax, Atalanta og Monaco.

Si adjø til den lille sjansen for at et lag fra Portugal kan ta innersvingen på resten, som Porto gjorde i 2004. Oddsen for det er riktignok høyere enn noen gang.

Men nå vil det altså bli helt umulig.

Også lag fra Skandinavia kan vinke farvel til kontinentets største turnering. Skulle Rosenborg skape et nytt storlag, vil det være irrelevant, fordi de ikke genererer nok interesse hos det globale publikum til å bli med på dansen.

Selv lagene som spiller over evne i de store ligaene, vil få knøttsmå sjanser til å bli med. Fem plasser fordelt på et helt kontinent er ikke mye.

Leicester ligger på tredjeplass i Premier League takket være en dyktig trener og gode kjøp. West Ham er på en smått utrolig fjerdeplass.

Vil disse to bli med i superligaen? Neppe. Arsenal, på niendeplass, skal inn først.

Kan havne i retten

Det eneste man kan håpe nå, er at planene faller i grus. UEFA, som nå er i full krise, har sammen med FIFA truet med å utestenge spillere som er involvert i superligaen fra internasjonal fotball.

Alle ligaene er sterkt imot superligaen, fordi den vil gjøre narr av hele fotballpyramiden og fordi premiepengene som deles ut vil gi medlemmene enorme fordeler.

Over tid er det uunngåelig at alle de 15 medlemmene vil stige til topps i sine ligaer, med de inntektene som kommer med.

Fansen er også sinte, fordi de ikke har blitt konsultert, og fordi grådighet settes foran spillet selv. Flere store supportergrupper hos storlagene i England har fordømt initiativet og krevd at eierne trekker seg ut umiddelbart.

Fortsatt skal mye gjøres. I Real Madrid og Barcelona vil medlemmene måtte stemme på et eventuelt medlemskap. To lag som burde vært med – Bayern München og Paris Saint-Germain – har ennå ikke sagt ja.

UEFA vil gå imot dette med all sin kraft, inkludert en hær av advokater. Ligaene vil vurdere hva slags straffer og trusler de kan gi de 12 klubbene.

Nettstedet The Athletic skriver at TV-selskap som har betalt formuer for rettighetene til for eksempel mesterligaen, kan saksøke klubbene for å ha redusert verdien på produktet.

Så siste ord er ikke sagt. Men klubbene har brent for mange broer til at ting kan gå tilbake til normalen nå.

Paradokset med hele superligaen, er at det er interessen fra tilskuerne – altså du og jeg – som driver systemet. Det er vi som ser på TV og betaler for rettigheter, før pengene ender opp i lommene hos disse eierne.

Det er interessen vår som er basisen for at en ny superliga skal fungere.

Faktoren som har gjort denne økonomiske realiteten lettere å forsvare, er at selve spillets prinsipper inntil nå i det minste har blitt satt foran pengene.

Den tiden er nå forbi. Og det er en tragedie.