Geniale. Heldige. Historiske.

Geniale eller heldige? Geniale og heldige.

Det er den eneste konklusjonen man kan dra om denne Real Madrid-gjengen, både etter 3–1-seieren i finalen mot Liverpool og dette ekstraordinære hattricket av mesterligatitler.

Om listen over marginer som har gått i lagets favør under Zinédine Zidane er lang, vokste den enda mer i Kiev. Først da Mohamed Salah, Liverpools beste spiller, ble skadet etter en halvtime, og så da en keeperbrøler av Loris Karius ga Real Madrid ledelsen 1–0.

Men så slo like gjerne Gareth Bale til med et av de vakreste målene i turningens historie: Et klokkerent brassespark klistret i krysset.

Og da er det egentlig bare å applaudere de hvitkledde inn i historiebøkene.

De tre store

Det skal nemlig knapt være mulig å vinne tre – tre! – mesterligaer på rad. Spesielt i disse tider, hvor det finnes så mange klubber med så mye penger. Lenge så det faktisk ut til at kun to slike titler på rad var en umulig oppgave.

Før Real Madrid begynte på sitt hattrick, var den siste klubben med to titler på rad AC Milan i 1990.

Men så bestemte Zidane seg for å prøve lykken som trener på elitenivå. To og et halvt år senere står franskmannen altså med flere mesterligaer enn Pep Guardiola, José Mourinho og Sir Alex Ferguson. Kun Bob Paisley og Carlo Ancelotti har løftet bøtta tre ganger.

Ingen av dem har klart det tre ganger på rad.

Et nytt hattrick

Dermed har Zidane fortsatt Real Madrids kjærlighetshistorie med denne turneringen. Med deres 13. tittel har de nesten dobbelt så mange triumfer som det nest mest suksessfulle laget, AC Milan, som har vunnet den syv ganger.

I den kategorien er det altså ingen konkurranse. Men hva med denne spesifikke spillergruppen?

De må plasseres blant de aller største. Siden mesterligaen startet i 1955, under navnet «Europacupen», har kun tre lag vunnet den tre ganger på rad. Et var Bayern München (1974-76), som besto av stammen i Vest-Tyskland-laget som vant VM i 1974, med Franz Beckenbauer, Gerd Müller & Co.

Et annet var det legendariske Ajax-laget (1971-73), som spilte Totalfotball med Johan Cruyff i spissen.

Og så har vi Real Madrids originale galácticos, som vant de fem første utgavene av Europacupen fra 1956 til 1960. Sagnomsuste spillere som Alfredo Di Stéfano, Ferenc Puskás og Paco Gento. Det var disse som la grunnlaget den mytiske statusen Real Madrid nå har som klubb.

Nå kan de også vise til tre strake finaleseiere hvor målene ikke vises i svart-hvitt.

Har brutt regelen

Det som gjør Cristiano & Co ekstra imponerende, er at de i praksis ikke har fornyet seg. Det finnes en regel i fotball om at man bør forsterke troppen selv om man vinner, for at nivået ikke skal dale. Zidane har i stedet bare beholdt troen på de samme navnene.

Hele ni av spillerne som startet mot Liverpool, startet også finalene i 2017 og i 2016. Man risikere kanskje stagnasjon, men man skaper også lagånd, relasjoner og samhold.

Og nå har Zidanes lojalitet til spillerne bli tilbakebetalt med renter.

Underveis er det umulig å benekte at Zidane har hatt flaks. Tittelen i 2016 kom etter at Real Madrid fikk en skånsom rute på vei til finalen, som de attpåtil vant på straffer mot Atlético Madrid. I 2017 utnyttet de et strengt, rødt kort til Bayern Münchens Arturo Vidal for å hale seg til semifinalen.

Dette året hadde de igjen tur mot Bayern, både med hensyn til sjansene de slapp til, handsen til Marcelo som ikke ble sett og keepertabben til Sven Ulreich.

Og så i finalen kom Salahs skade og showet til Karius.

Flaks og dyktighet

Spesielt Salahs skade så ut til å endre kampen. Liverpool hadde presset Real Madrid før Salah gikk gråtende ut av banen med en skadet skulder etter en halvtime. I det øyeblikket ledet de rødkledde skuddstatistikken 9–2.

I de 15 minuttene før pause vant Real Madrid den 5–0.

Real Madrid hadde riktignok også mistet sin høyreback, Dani Carvajal, men Salah har scoret 44 mål denne sesongen. Om Zidane hadde mistet en bonde, hadde Klopp mistet sin dronning.

Samtidig skal det sies at Liverpool ofte går ut i hundre uansett. Både i Sevilla i gruppespillet og mot Manchester City i kvartfinalen ledet de 3–0 etter den første halvtimen. Men så klarte de ikke å opprettholde intensiteten, og motstanderen kommer seg inn igjen i kampen.

Så da Salah var ute og Karius ga bort 1–0-målet til en lur Karim Benzema like etter pause, så Liverpool ut til å være ille ute. Derfor var det så imponerende at de sloss seg tilbake i kampen, da Dejan Lovren headet ned en corner som Sadio Mané styrte i nettet.

Men dessverre for de røde hadde Zidane fortsatt et ess i ermet.

Storkjøp på benken

På en måte var spilleren Zidane satte inn bevis i seg selv på hvorfor Real Madrid var favoritter. Få lag har råd til å benke en spiller som koster 800 millioner kroner. Spesielt når samme spiller har scoret 16 mål på 26 ligakamper samme sesong.

Dette anses altså som en «vanskelig» sesong for Bale.

Brassesparket waliseren leverte minnet om en miks av to av mesterligaens beste mål. Det var en lignende posisjon som da Zidane klinket en volley i krysset i finalen mot Leverkusen i 2002. Men så var det også brassespark som Fiorentinas Mauro Bressan scoret på fra 25 meter i 1999.

Det ble heller ikke dårligere av at det løftet Real Madrid mot tittelen. Og en plass blant de mest suksessfulle lagene fotball har sett.

Så får heller Bale og Zidane diskutere senere om brassesparket i Kiev faktisk var turneringens beste mål. En ting er imidlertid sikkert: Flaks var det ikke.