Fotballens vanskelige valg

Hvordan skal man forklare hva som er galt med forslaget om å arrangere VM i fotball annethvert år, som vi har skjønt den siste uka kan bli en realitet mye raskere enn noen kunne forutse?

Som om man kunne tenkt seg å ha jul to ganger i året? Og husk at spørsmålet inkluderer hele adventstida og samtlige gavekjøp i overfylte shoppingsentre.

Eller om det hadde ville ha vært like stas med bursdag hvert halvår?

Svarene, som i mange andre diskusjoner, kan fort være preget av hvilken aldersgruppe man tilhører.

Eller, for å aktualisere det ytterligere, så kan den myndige delen av befolkningen sammenligne dette med stortingsvalg. Man kan diskutere gleden ved dem, men veldig få vil argumentere at det ikke representerer en nasjonal høytid.

Derfor har man lagt det mindre prestisjetunge kommune- og fylkestingsvalget midt mellom de viktigste begivenhetene, som stortingsvalgene er, så også disse skal få den oppmerksomheten de tross alt fortjener.

Nå vil Fifa ta bort opplevelsen av høytid hvert fjerde år og på et vis gjøre alle VM til kommunevalg – mens regionale mesterskap som EM i beste fall kan få overført status som fylkestingsvalg. Ingen blir ordentlig engasjert av fylkestingsvalg.

VM hvert annet år vil være et stort tap for Uefa, for de som bryr seg historie og høytid, for klubbene og for kvinnene. Men det betyr også at det er andre som føler de har mye å vinne på dette. I disse valgtider begynner vi med dem.

Født i Saudi-Arabia, oppvokst i Qatar

Fotballens nye internasjonale verkebyll har oppstått på den måten de gjerne gjør i våre dager. Fifa-president Gianni Infantino har vært på besøk i Saudi-Arabias hovedstad Riyadh flere ganger de siste årene og diskutert livet med sin stadig nærere venn, den beryktede kronprins bin Salman.

I mai kom forslaget opp på Fifa-kongressen om å arrangere VM hvert annet år for både kvinner og menn, i motsetning til hvert fjerde som nå. Forslagsstiller var nettopp Saudi-Arabia, som ikke engang selv har et landslag for kvinner.

Dobbelt så mange verdensmesterskap betyr dobbelt så mye av det beste fotballen – og kanskje idretten som sådan – har å by på. For begge kjønn. Det er mulig å skjønne det frister.

166 av Fifas 211 medlemsnasjoner støttet da også å ta forslaget videre.

Håp for de håpløse (inkludert Norge)

Her i Norge konsentrerer vi oss mest om valg akkurat nå, hvor idrett uansett er et totalt fraværende tema. Men de foreslåtte endringene vil også kunne ha stor betydning for oss. For plutselig vil sjansene til at våre landslagsmenn endelig igjen får spille i fotballens mest attraktive turnering fordobles i antall. Klarer man ikke å kvalifisere seg til et VM-sluttspill i dag, hvilket Norge som kjent veldig sjelden gjør, blir ventetiden lang til neste mulighet dukker opp.

Selv for nasjoner som Italia og Nederland vil det neste år ha gått 8 år siden sist de spilte VM.

Dette betyr at for mange av klodens største stjerner, inkludert Erling Braut Haaland, at de kanskje aldri får vist seg på den største scene.

Bare 79 land har noen gang kvalifisert seg for et VM. Dette betyr at det er mer enn 130 nasjoner som drømmer om å få sjansen.

De vil mer enn noe annet unngå en gjentagelse av VM i Russland i 2018. Det gikk uten det største markedet, USA, og den mest folkerike nasjon, Kina. Slik vil man ikke ha det.

Derfor er antall deltagere i VM utvidet til 48 fra 2026, hvilket anses som et mellomstadium på veien til de ønskede 64, som gir uhyrlige 128 kamper i hvert mesterskap – og det annethvert år, fra så tidlig som VMs hundreårsjubileum i 2030.

Europa mot verden

Likevel – om dette forslaget kanskje ikke har i seg å få fotballens masser og sjel ut i gatene i protester, som etter den famøse superliga-lanseringen, er motstanden sterk. Da som nå aller sterkest fra det europeiske fotballforbundet, Uefa. Europamesterskapet, som i dag er den kvalitativt sterkeste turnering i verden, vil bli skjøvet til et oddetallsår- og med det umiddelbart devaluert, uansett om Uefa nødvendigvis vil føle behovet for også å arrangere sin egen hagefest hvert annet år.

Fra 2030 vil mesterskapskalenderen kunne ende med å se omtrent slik ut det neste tiåret:

2030 VM i England

2031 EM i Spania

2032 VM i Kina

2033 EM i Russland

2034 VM i Argentina

2035 EM i Ungarn og Tsjekkia

2036 VM i Saudi-Arabia

2037 EM i Norden

2038 VM i Australia

2039 EM i Hellas og Tyrkia

Bruk stemmen

Er det noe som mangler? Nettopp. To ting.

Magien ved å ha noe helt spesielt å se frem til hvert fjerde år, på samme måte som med OL. VM som produkt vil devalueres. Men dette bekymrer ikke Fifa, som mener de vil glede de oppvoksende og mer rastløse generasjoner. I tillegg til å fordoble inntektene, selvfølgelig.

Det andre er kvinnene.

Etter deres VM i 2019 i Frankrike beveget kvinnene seg i nærheten av å få den statusen de fortjener på sine mesterskap. Mer enn 1,1 milliarder seere fulgte kampene på verdensbasis, et tall som også gjorde inntrykk på Fifa. Derfor er også antallet deltagerland utvidet til 32 fra neste VM.

Men den viktigste grunnen til at verden endelig har oppdaget kvalitetene i kvinnenes mesterskap, er at de har hatt oppmerksomheten alene de årene de har blitt arrangert.

Eksklusivitet er essensielt, som også var grunnen til at vinter-OL ble flyttet til andre år enn sommerlekene fra og med Lillehammer i 1994 – med stor suksess.

Det vil det nå være slutt på for kvinnene. Når Uefa og de andre regionale forbundene flytter sine egne mesterskap til de samme årene vil de ta uforholdsmessig store mengder penger og oppmerksomhet.

Noen lider når fotballen kannibaliserer seg selv.

Da hjelper det ikke at Saudi-Arabia foreslår at også kvinnene skal få VM hvert annet år- eller at Gianni Infantino sier at kvinnefotballen skal utvikles videre, uten å kopiere det man gjør for mennene.

Man må tenke utenfor boksen når det gjelder kvinnene, uttalte planetens egen fotballpresident – før han avsluttet:

«We need to get those creative juices flowing».

Dere kan få oversette selv.

Ingenting lyder helt som det burde når verdens mektigste fotball-leder snakker om kvinner.