Det sier litt når Arsène Wenger, som aldri har betalt mer enn 20 millioner pund for en spiller, er villig til å gi det dobbelte – pluss et pund – for Suárez.

Franskmannen har alltid vært en luring på overgangsmarkedet. Dette tilfellet er intet unntak.

Suárez trenger Arsenal, og Arsenal trenger ham. Uruguayaneren, som stod over gårsdagens kamp mot Vålerenga på grunn av en fotskade, sa nylig at han ønsker seg vekk fra Liverpool, og at han ønsker spill i mesterligaen. Arsenal avventer situasjonen.

LES OGSÅ: Suarez får ikke trene med førstelaget

Det kan bli en lang og innviklet saga, som kan involvere utkjøpsklausuler, juridiske faktorer og viktige registreringsdatoer. For Arsenal finnes det imidlertid nok av sportslige grunner til å fortsette kampen om 26-åringen – samme hvor lenge det tar.

Som å se Barcelona

Suárez kan nemlig bli for Arsenal hva Messi er for Barcelona. Begge behersket lignende roller i fjor – som tilbaketrukne spisser i en slags 4-3-3-formasjon. Begge er uforutsigbare driblefanter som bar mye av sine lags kreative ansvar. Begge krever et spillesystem som gir dem ballen i farlige posisjoner.

Arsenal har systemet, men ikke spilleren. Wengers mannskap er landets ypperste til å kontrollere kamper. Ingen klubb i Premier League har et større ballinnehav. Få lag presser høyere, kontrollerer tempoet bedre, eller dominerer mer av banespillet.

I denne fasen er det likhetstrekk mellom Arsenal og Barcelona – selv om kvaliteten ikke er like høy.

Begge lag havner gjentatte ganger i situasjoner hvor ballen trilles på tvers foran en sta forsvarsmur som er vel vitende om at konstruktivt spill betyr sikker død. Et lite stykke magi kan gi en komfortabel seier; nøling kan bety poengtap.

Det er her Arsenal ofte går tom for idéer. Barça? De gir ballen til Messi.

Frustrerende trend

Problemet er typisk for Arsenal, spesielt etter salget av Robin van Persie. Flere fans opplever irritasjon over lagets tendens til å måtte tre seg gjennom trange forsvar når kula strengt tatt kan klinkes i mål.

Arsenals alenespiss er ofte pakket inn i kompromissløse forsvarsspillere, mens midtbanespillerne veksler på å prøve å finne åpninger. Sluttproduktet blir ofte en forhastet avslutning, en teknisk feil, eller en overambisiøs pasning innenfor straffefeltet. Arsenal har fått et fortjent rykte for å prøve å «gå ballen i mål».

Denne ineffektiviteten har en spesielt høy pris i storkamper. Gjentatte ganger de siste årene – spesielt mot Chelsea – har Arsenal dominert banespillet, men stanget hodet i en vegg av forsvarsspillere.

Laget har ofte vunnet midtbanekampen, men tapt i målprotokollen.

Tallene reflekterer en lignende trend. Ifølge statistikk fra nettsiden WhoScored.com hadde Arsenal størst ballinnehav av samtlige lag i fjorårets Premier League-sesong, med 58,2% i snitt. De hadde imidlertid kun 15,7 skudd per kamp. Hele fem lag hadde flere.

Det høyeste snittet lå på 19,4 per kamp. Det var Liverpool og Suárez.

Løsningen

Det kan umulig være en tilfeldighet. Suárez er sjanseskaperen; magikeren. I fjor var han brodden i et Liverpool-angrep som ofte ellers kunne virke tannløst.

Som Arsenal-fansen vet altfor godt, er ballinnehav en valuta som i seg selv er verdiløs. Suárez er mannen som kan omsette det til gull.

Angriperens potensielle overgang er spesielt spennende med tanke på Arsenals vanvittige kapasitet til å skape farlige angrepsposisjoner. Kamp etter kamp glir spillere som Jack Wilshere og Santi Cazorla gjennom motstanderens midtbane som små, varme kniver i smør. Så kommer problemene. Arsenal har ingen spillere som kombinerer målteft med teknikk og dribleferdigheter.

Her kan Suárez ta over stafettpinnen. Angriperen er en mester til å dra seg forbi spillere inne i boksen. De fleste lag gir Arsenal minimalt med rom. Det holder for Suárez. Plasser én eller to forsvarere mellom ham og mål, og kun Barcelonas lille argentiner er farligere.

Som Messi, er Suárez også en glimrende pasningsspiller. Han er dyktig til å få ballen dypt i banen, for så å sende sylskarpe gjennombruddspasninger til vinger på løp. Rollen til Theo Walcott kan med ett bli enda farligere. I tillegg behersker han raske pasningskombinasjoner inne i feltet. Om Suárez og Cazorla først finner tonen, vil få forsvarsspillere henge med.

Verdt pengene

Analyserer man de beste spissene under Wengers periode i Arsenal finner man flere fellesnevnere. Spillere som Thierry Henry og Van Persie er først og fremst tekniske angripere. De er raske, driblesterke og gode på små flater.

Statiske spisstyper som Marouane Chamakh og Olivier Giroud har alltid slitt. Teorien er forståelig: Arsenals ballinnehav kan resultere i innlegg som stanges inn av en sterk spiss. I praksis fungerer Wengers fotball imidlertid bedre med mobile, kreative angripere. Arsenal må alltid brodere seg gjennom tette forsvar. Svaret er ikke å gå over, men gjennom.

Ingen gjør det bedre enn teknikeren Suárez, som kunne driblet en spiller i en telefonkiosk. Om Wenger vinner drakampen med Liverpool, kan angriperen bli den kreative kilden som Messi er for Barcelona; det uerstattelige geniet som finner åpninger i ugjennomtrengelige situasjoner, og løsninger på uløselige problemer.

Den sportslige ulempen er om Suárez blir skadet, spesielt hvis lagets spillesystem tilpasses for å maksimere hans talent. Det er imidlertid den uunngåelige risikoen som rammer alle lag med spesielle spillere. Et eventuelt kjøp kan mer eller mindre revolusjonere Arsenals angrepsspill. Det er verdt å kjempe for – selv for 40 millioner pund.