Her er reaksjonene til noen av dem.
"Skrikene var forferdelige, trykket var enormt, men jeg strevde fortsatt med å se kampen. Jeg var ikke interessert i spillet, jeg måtte bare få oppmerksomheten vekk fra trykket rundt meg, fordi det ble mindre og mindre mulighet for å puste". Peter Carney, som stod midt i Leppings Lane End, men som overlevde.
"Fire minutter inn i kampen skjøt jeg i tverrliggeren. Jeg var selvsagt skuffet da, men i ettertid er jeg glad jeg ikke scoret, fordi publkum hørte brølet og prøvde enda hardere på å komme inn". Peter Beardsley, Liverpool-spiller.
"Borte ved målet var det en absolutt sjø av folk. Jeg glemmer aldri lyden, det var som et svømmebasseng. Der var roping og skriking, det var øredøvende. Folk shamret på siden av ambulansen, de ropte "hjelp" og "kom hit". Jeg hadde ingen oversikt over hva som skjedde": Tony Edwards, sjåfør på den eneste ambulansen som kom seg inn på banen.
"Ian var to år yngre enn jeg, og jeg følte meg skyldig. Jeg følte det var feil at jeg overlevde, spesielt siden jeg var sammen med ham. Hvorfor klarte jeg å komme meg ut?" Joseph Glover, som mistet sin bror i tragedien.
"På denne vakre vårdagen reiste vi sammen med døtrene våre hjemmefra om morgenen for en flott dag med fotball. Vi kom hjem igjen ved to-tiden neste morgen uten jentene:" Jennifer Hicks, som mistet døtrene Sarah og Victoria.
"Mandagen reiste hele laget opp til sykehuset i Sheffield for å besøke de skadde. Da vi kom, ble jeg bedt av en lege om å si noe til en ung gutt som lå i koma. Jeg bøyde meg over ham og hvistek i øret hans at han måtte komme og se oss på Anfield når han ble frisk. Da jeg gikk, spurte leg legen om hvor lenge det ville ta før han ble frisk nok til å komme. Legen fortalte at de dessverre skulle slå av respiratoren samme ettermiddag. Det slo meg helt ut." Liverpool-spiller John Aldridge.