Det er snart 125 år siden ligafotballen i England startet opp, og det er spilt nærmere 150.000 ligakamper på den tiden.

Men bare en håndfull ganger har en spiller scoret mer enn seks mål i én og samme kamp. Og det helt spesielle er at tre av dem ble spilt i løpet av en halv sesong – nærmere bestemt på bare 121 dager, og at hver og én av disse tre kampene innebar en helt usannsynlig rekord.

Før 14. desember 1935 hadde ingen scoret mer enn seks mål i en engelsk ligakamp. Etter 13. april 1936 har bare to andre gjort det. Men i de mellomliggende fire månedene hadde rekorden blitt øket til sju, så til ni, og til slutt ti mål.

TV var knapt tatt i bruk og internett tilhørte en fjern framtid. Men hver og én av rekordene skapte iallfall fete overskrifter i avisene. For dette var noe man ikke hadde sett før.

Det tre rekordsetterne hadde helt ulik bakgrunn som fotballspillere. Men felles for dem var at de var unge og burde hatt en stor karriere foran seg – og at den karrieren ble ødelagt av verdenskrigen som begynte fire år seinere.

Ted Drake - 7

Den Southampton-fødte spilleren hadde kommet til Arsenal to år tidligere. Sesongen før hadde han scoret utrolige 42 mål på 41 kamper og bidratt sterkt til at Arsenal hadde sikret seg sitt tredje ligamesterskap på rad.

Men høsten 1935 kom ikke scoringene like glatt. Måltørken hadde satt inn, og han ble til og med degradert til reservelaget for å finne igjen scoringsformen.

14. desember var han tilbake på laget til bortekampen mot Aston Villa. Villas forsvar var i og for seg ideelt for en storscorer som skulle finne tilbake til formen. Klubben var tabelljumbo og hadde sluppet inn 52 mål på sesongens første 18 kamper. Det inkluderte hjemmekamper med både 6 og 7 baklengsmål tidligere på høsten.

Det burde være gode forhold for en mann som Ted Drake. Det viste det seg at det var også.

Arsenal spilte ingen stor kamp, og dominerte på ingen måte spillet. Men det skulle løsne for Drake likevel – med en uslåelig effektivitet.

Han fullførte et hattrick før pause, og etter et kvarter i andre omgang hadde han laget ett til. Seks skudd – seks mål. Nå hadde han en halvtime igjen for å sette ny ligarekord.

På sitt sjuende skudd – etter at Villa hadde fått sitt trøstemål – traff han tverrliggeren, ballen spratt ned på streken og ut igjen. Drake – som var svært ivrig etter rekorden – løp bort til dommeren og sa at ballen hadde vært over streken.

– Ikke vær grådig. Er ikke seks nok? var dommerens kommentar.

Det var det ikke. I sluttminuttene fikk han sin åttende sjanse for dagen og satte inn sitt sjuende mål. Arsenal vant 7–1 foran over 58.000 tilskuere på Villa Park denne sure desemberlørdagen. De fleste av dem hyllet sjumålsscoreren, selv om det var hjemmelaget som måtte betale for scoringsshowet.

Ted Drake hadde funnet scoringsformen, om enn ikke i like stor grad som sesongen før. Han sluttet på 24 mål den sesongen. Over en firedel av dem kom på Villa Park denne desemberlørdagen.

For første gang på over 47 år med engelsk ligafotball hadde en spiller sprengt seksmålsgrensa og scoret sju mål i en kamp.

Men utrolig nok gikk det bare 12 dager før den rekorden var historie.

Robert «Bunny» Bell - 9

Mannen het Robert Bell, men han hadde fått tilnavnet Bunny. Han var født i Birkenhead ved Mersey-elva og spilte for laget fra sin hjemby, tredjedivisjonsklubben Tranmere.

Han hadde markert seg som storscorer før også. To sesonger tidligere hadde han scoret 34 mål på like mange kamper, og før jul i 1935 hadde han allerede satt inn 18.

På "Boxing Day" – andre juledag – møtte de Oldham i 3. divisjon hjemme på Prenton Park. Som tradisjonen var på 30-tallet møttes de samme lagene hjemme og borte første og andre juledag. Oldham hadde slått Tranmere med solide 4–1 på første juledag.

Ingen ante hva som skulle komme dagen etter.

Tranmere scoret et tidlig mål i det som ble beskrevet i avisa Liverpool Echo som «ankeldyp gjørme». Så ble Oldhams beste forsvarsspiller Norman Brunskill skadet og var ute til behandling. Innbyttere var ikke lov på den tid. Da Brunskill kom innpå igjen et kvarter seinere, ledet hjemmelaget 6-0!

Tre av disse målene kom fra Bunny Bell. Før pause hadde han satt inn to til, og Tranmere ledet 8–1 da lagene gikk i garderoben.

De 11.000 tilskuerne begynte å ane at de var med på noe historisk. For alle visste jo om Ted Drakes bravader snaue to uker tidligere. Bunny manglet bare to på å tangere det, og han hadde en hel omgang igjen.

Den brukte han godt. Allerede tidlig i omgangen hadde han satt inn de to scoringene. Rekorden kunne blitt hans alene en stund seinere da Tranmere fikk straffe.

Men den brente han.

To minutter før slutt ledet Tranmere 11-3, og Bunny Bell hadde stadig bare tangert rekorden. Men i kampens 89. minutt smelte han inn sitt åttende, og noen sekunder seinere tok han det niende på bare farta.

At Oldham fikk tid til å redusere enda en gang, var det nesten ingen som la merke til.

Ingen av de 11.000 hadde gått hjem tross det sure været. De hadde ikke bare sett deres egen favoritt sette inn ni mål (og bommet på en straffe i tillegg), de hadde sett tidenes mest målrike ligakamp også. Sluttresultatet ble utrolige 13–4.

Publikum stormet banen og bar Bunny Bell på gullstol til allsang av «he’s a jolly good fellow». Og ballen fra den kampen står den dag i dag som et trofé i klubbens styrerom, signert av alle 22 spillerne på banen.

De ni målene førte til at Bunny Bell allerede i mars samme sesong ble hentet av Everton på den andre siden av elva – akkurat som Dixie Dean et tiår tidligere. Men der ble Bunny Bell ingen slager.

13–4 og Bunny Bells ni mål blir imidlertid husket. Alle trodde dette var rekorden som ville stå lenge.

Det gjorde den ikke. Julerekorden sto seg til påske – men ikke lenger. Bare tre og en halv måned etterpå var nemlig også den rekorden slått.

Joe Payne - 10

At den tidligere gruvearbeideren skulle sette inn ti mål 2. påskedag – 13. april – 1936 var egentlig mot alle odds. Han hadde ikke gjort noe særlig vesen av seg etter at han ble profesjonell fotballspiller i Luton i 1934. Bare to kamper fikk han første sesongen, og fire til i starten av høstsesongen 1935.

Manageren og resten av det sportslige apparatet rundt laget var nemlig enige om at Payne hadde for dårlige holdninger. Han brydde seg ikke nok om laget og fotballen. Derfor levde han stort sett et liv på reservelaget.

Han hadde ikke scoret et eneste mål for klubben – naturlig nok, etter som det var forsvarsspiller han først og fremst var.

Luton hadde spilt 2–2 borte mot Bristol Rovers langfredag, og de hadde også spilt kamp mot Millwall påskeaften. Dette tøffe programmet hadde gått hardt ut over spillerstallen, og alle klubbens tre faste angrepsspillere var skadet før returkampen mot Rovers hjemme på Kenilworth Road 2. påskedag.

Ryktet vil ha det til at det var en av klubbens direktører som forlangte at Payne skulle prøves som spiss i den nye angrepsrekka som måtte komponeres før denne kampen.

Uansett årsak ble Payne satt opp som spiss i sin første A-lagskamp siden september. Det skulle vise seg å være ett av fotballens største lykketreff.

I surt aprilvær med sludd i lufta åpnet kampen jevnt. Payne fikk ikke sitt første mål før første omgang var halvspilt. Og så seint som fem minutter før pause var det absolutt ingenting som tydet på noe målskred – da var det fortsatt 2–0 og kampen var på ingen måte avgjort.

Men i omgangens siste minutter slo Payne til med to mål til. 4–0 ved pause, og tre til spissdebutanten. Nå var både han og Luton i gang.

Det neste kom rett etter pausen, dermed hadde han fire, og Luton ledet 5–0.

Ti minutter ut i andre omgang kom det som etter kampen skulle vise seg å bli det avgjørende øyeblikket. Da reddet Rovers' keeper en hard heading fra Payne, og George Martin satte inn returen. 6–0.

Nå kjørte Luton over motstanderen. De radet opp sjanser som ble til scoringer, og Payne var sist på dem alle. Det ble 7-0, 8-0, 9–0 og 10–0.

Fire minutter før slutt satte han inn 11–0 for Luton, og sitt niende totalt. Tangering av Bunny Bell, og fortsatt tid til å bli historiens første timålsmann.

Alle medspillerne pumpet ballen opp mot Payne i håp om det tiende målet.

12-0 kom til slutt, men det var ikke Payne som scoret. «Jeg tror til og med George Martin (målscoreren) var ulykkelig over at det var han og ikke Payne som var sist på ballen», skrev lokalavisjournalisten som dekket kampen. For da dommeren blåste av, trodde alle at Joe Payne «bare» hadde ni mål.

Men Joe Payne skulle få sin historiske rekord likevel.

En stund etter kampen fortalte nemlig dommeren at han hadde sett at ved Lutons sjette mål hadde ballen vært over streken før keeper klarte å blokkere den. Dermed ble Joe Payne kreditert det målet også.

Da hadde han ti, og han hadde satt en ny utrolig rekord. Og det i sin aller første kamp som spiss.

Men de fleste av de 14.000 tilskuerne visste ikke det før de leste det i avisa neste dag. Ikke de fleste andre heller. Da dominerte Joe Paynes ti scoringer avisoverskriftene.

At Sunderland samme ettermiddag sikret seg sesongens ligamesterskap, ble henvist til en plass lenger nede på siden.

For Payne ble det bare starten. Han fikk selvfølgelig beholde spissplassen, og laget tre mål til på vårens fire siste kamper. Sesongen etterpå ble han ligaens toppscorer med hele 55 ligamål.

Denne gangen ble rekorden stående. Siden har ingen scoret mer enn seks mål i én og samme kamp – den siste som gjorde det, var VM-helten Geoff Hurst for West Ham mot Sunderland i 1968.

De 44 siste sesongene har ingen klart flere enn halvparten av dem Joe Payne scoret i løpet av 63 spilleminutter i påska i 1936.

Ti mål i en og samme kamp er nok en ligarekord som aldri blir slått. Men det sa de sikkert om Drakes sju og Bells ni også.

Det som imidlertid er helt sikkert, er at rekordskredet innenfor disse 121 dagene neppe blir kopiert.