Familien ble rammet av tragedie: – Historien traff oss veldig

4. september 2017. Familien ble kalt inn på sykehuset, der de fikk en forferdelig beskjed. Birgitte, mor til Andrea og konen til Tom, hadde fått påvist kreft i bukspyttkjertelen.

I januar 2018 ble hun flyttet til en lindrende avdeling, og hun måtte til slutt gi opp kampen mot kreften.

Kvelden da mor til Andrea gikk bort, skulle hun og kjæresten til søsteren ut og spille.

– Da sa jeg: «Nå er det greit, mamma. Nå kan du gå». Rett etter jeg dro, døde hun, forteller datteren i en video stiftelsen Step by step charity har gitt ut på sine nettsider.

Tok grep

Da håndballprofilen Joakim Hykkerud fikk høre om den rørende historien, tok han grep. Han og Italia-proffen Stefan Strandberg spanderte en hyggelig tur for far og datter på Kiel-fergen. Der kom Tom og Andrea nærmere hverandre, forteller begge to.

– Det gjorde at jeg fikk tankene på andre ting. For jeg tenkte så mye på mamma, og det gjør jeg jo fortsatt. Man får et fint minne man kan tenke tilbake på, sier Andrea.

– Hjalp dette noe med relasjonen til din far?

– Ja, vi kom tettere. Vi har alltid vært nære, men etter mamma døde måtte vi starte på nytt. Sorgprosessen hver for seg har vært litt annerledes, forteller hun.

Pappa Tom mener at Strandberg og Hykkerud er flinke til å se folk. Det mener han at mennesker i alle aldre trenger.

– Alle trenger anerkjennelse. Det er mange som går rundt ensomme og ikke blir sett på jobb og på fritiden, sier Tom.

Det har nå gått over tre år siden deres kjære mor og ektefelle gikk bort.

– Jeg har det bra. Men det går opp og ned, selvsagt, sier han.

Hykkerud rørt av historien

Hykkerud forteller at deres sin historie rører ham litt ekstra.

– Den historien der, hvordan datteren sa farvel til moren på sykehuset, traff oss veldig. Vi var kanskje ikke helt forberedt på det skulle bli så sterkt da vi møtte dem. Den satt i oss. Alle historiene har sitt preg, sier Hykkerud til NRK.

Han blir rørt og må felle en tåre når han får se videoen av familien Olsen fortelle sin historie igjen.

– Det var veldig nært og følelsesladet da jeg var der. Likevel strømmer følelsene på hver gang jeg ser videoen. Det er en liten jente på 12-13 år som sier ha det til moren sin. Det er sårt, sier håndballprofilen.

Strandberg blir nærmest stum når han ser far og datter fortelle sin historie.

– Det treffer meg veldig nært. Jeg har opplevd noe av det samme, og jeg kjenner meg igjen i mye av det de sier, sier Strandberg og må ta en pustepause.

– Det er vanskelig å sette ord på de tingene, men jeg synes de er ekstremt flinke til å formidle. Det er en umenneskelig situasjon å gå igjennom. Det lille vi bidro med kan hjelpe de litt på veien. Det er fantastisk.

– Nesten vært uadskillelige

Strandberg var selv på et vondt sted da han mistet sin bror til kreft. Han var en del av den tyske fotballklubben Hannover, og det var i denne byen han møtte Hykkerud. Begge to var proffe i hver sin idrett, og derfor gjorde de et intervju om dette.

– Vi tok deretter en middag, der jeg tok meg en salat og han tok seg en pizza. Det sa egentlig bare klikk. Etter det har vi nesten vært uadskillelige, forteller Strandberg.

– Hvorfor klikker dere så bra?

– Det har jeg ikke et godt svar på. Det er bare at vi er veldig like som personer, men også veldig ulike. Vi har de samme verdiene på ting og mange like tanker. Vi bare klikker. For meg er det som å få en lillebror, svarer Hykkerud.

Etter det opprettet de stiftelsen Step by step charity. Formålet er å gi hverdagsgleder til mennesker som har det tøft i hverdagen, eksemplifisert av Tom og Andreas historie.

Deres idrettskarrierer er fortsatt i full sving. Strandberg spiller midtstopper for Serie A-klubben Salernitana, mens Hykkerud spiller strek for danske Lemvig-Thyborøn.

Likevel er de samstemte om at dette prosjektet bare er positivt for idrettskarrierene deres.

– Det er mange som har spurt oss. Det er helt motsatt effekt, det gir oss masse energi. Vi trener to-tre timer om dagen, da har man mange timer igjen. Disse timene bruker vi på å gjøre en forskjell. Arbeidet utenfor banen gir oss masse motivasjon på banen. Det er egentlig bare bra, sier Hykkerud.