Henriksens dramatiske år: – Blir jeg blind? Besvimer jeg her?

Han var utålmodig. Ville hjem. OL-sølvvinneren Eivind Henriksen hadde nettopp gjennomført en hjerteoperasjon. Alt hadde gått som planlagt. Nå ventet han bare på å bli skrevet ut av legen en septemberdag i fjor.

– Så kjenner jeg plutselig at synet på venstre side begynner å bli borte, sier Eivind.

Han løfter venstrearmen. Viser hvor han ikke kunne se lenger.

Frykten gikk gjennom hodet hans. «Blir jeg blind? Besvimer jeg her?».

En tøff vinter

– Det har vært litt fartsdumper her og der, sier han.

Vel vitende om en samboer som ble syk, bryllupsdagen som gikk i vasken og høyere puls etter hjerteoperasjonen. I tillegg til sidesynet da. Og kneoperasjonen. Den fjerde. Som skal sette ham ut av trening. Litt lenger enn først antatt.

Han er godt i gang med oppladning til ny sesong. Det er minusgrader i lufta. Overskyet. Formiddagslyset treffer treningsrommet på Olympiatoppen i Oslo. Det nærmer seg april. To lag med knebeskyttere.

– Må bli sånn med de knærne der.

Han peker ned med øynene.

200 kg skal løftes. I tillegg til vektstanga på 25 kg. Vektene sikres. Beltet strammes. 225 kg ligger på skuldrene. Knærne får kjørt seg. Som vanlig. Ned. Opp. To ganger.

– Det er en lett dag.

Eivind smiler. Han vet det er tungt for de fleste andre. I dag tar han bare seks serier med to repetisjoner.

Men det er ikke bare vektstanga han har hatt på skuldrene.

Sidesynet som forsvinner

Tilbake på sykehuset sprer usikkerheten seg for Henriksen.

– Det begynner å bli regnbuefarget og uklart, fortsetter han om sidesynet på venstre øye.

Han går ut til en av sykepleierne og spør om det er vanlig å slite med synet etter en hjerteoperasjon.

Reaksjonen fra sykepleieren var ikke til å misforstå. Ei heller beskjeden han fikk.

– Gå tilbake og legg deg. Jeg tilkaller legen, sa sykepleieren.

Nå skjedde ting raskt.

Sykehuset fryktet hjerneblødning og blodpropp. Det var ingen tid å miste. Tankene begynte å svirre oppe i hodet.

– Man begynner å lure på hva dette kan være, sier han.

Legen kom opp på rommet. I stedet for å bli sendt hjem, ble Eivind sendt rett til skanning av hodet.

De neste dagene hadde han flere tilfeller hvor han mistet sidesynet. Samtidig som han hadde kraftig hodepine.

CT av hodet viste ikke noe alvorlig. Mest sannsynlig var det migreneanfall med aura, ekstrem hodepine som kan gi kortvarig synstap.

Sykehusoppholdet ble likevel lengre enn han hadde sett for seg. Han som bare ville hjem. Etter hjerteoperasjonen. Og planlegge bryllupet 1. oktober med sin kjære Lena Marie. Et bryllup det ikke ble noe av. I stedet ble han hjemmesykepleier. For samboeren.

Avlyst bryllup og hjemmesykepleier

«We will rock you» av Queen runger utover lydanlegget på Olympiatoppen. En låt som handler om ambisjoner som ikke nås. Om motstand som ikke håndteres. Den rake motsetning til sleggekasteren fra Oslo.

Landslaget i alpint trener ved siden av Henriksen. De småprater litt mellom øktene. Han har tatt av knebeskytterne. Byttet sko. Nå skal han ta strakmarkløft. 150 kg ligger på gulvet. Det skal opp. Ser seg i speilet. Tar et godt grep rundt vektstanga. Rykk. Slipp. Det smeller i gulvet.

Setter seg ned på en benk i hjørnet. Slapper av mellom hver repetisjon.

– Han er lite effektiv, kommer det fra sidelinjen.

Det er lett humor blant utøverne.

– Jeg har aldri vært så effektiv, sier Eivind og ler tilbake.

Latter blir til alvor når han snakker om samboeren.

– Vi hadde planer om å gifte oss 1. oktober. Det måtte vi bare avlyse. Det hadde ikke gått.

Hun hadde ikke klart å stå oppreist den dagen.

I slutten av september fant de ut at hun var gravid. Fem dager før bryllupet var hun så dårlig at hun bare lå i senga.

De neste to månedene ble utfordrende for familien.

Samboeren, Lena Marie, klarte ikke å få i seg næring. Hun bare kastet opp. Det var inn og ut av sykehus.

– De var veldig klare på at dette ikke var noe farlig for barnet, for barnet tar det den skal, eller trenger. Det var verst for samboeren min, som ikke fikk i seg mat og bare gikk ned og ned i vekt.

Eivind puster dypt.

– Det var absolutt tøffest for henne.

Sykehusoppholdene ble en påkjenning. Hun ville være hjemme. Også når det var på sitt verste.

– Det er ikke akkurat det kuleste stedet å være når du er kvalm, er på rom med 90 år gamle damer og deler bad med dem. Hun ville heller ha væske intravenøst hjemme.

Da trengte sleggekasteren opplæring. I å sette venflon. På sin egen samboer. Dette liker han å snakke om. Han hadde en drøm om å bli ambulansesjåfør for noen år siden. Nå fikk han være hjemmesykepleier.

– Det er en nål som man kan sette inn i en vene, hvor som helst på armen. Så fester du fast den nålen, kobler på noen slanger og henger opp væsken litt høyt. Så drypper det i et par timer.

Samboeren er selv lege og sammen med noen legevenner kjøpte de inn utstyr for å legge væske intravenøst.

Han forteller med engasjement.

– Man prøver å stikke inn i venene. Det er ikke så lett. Iallfall ikke på en jente som er ganske dehydrert. Venene er ikke så veldig synlige.

Han drar frem armen. Peker.

– Så setter man først nåla med 45 graders vinkel inn. Så skal man rette den opp litt. Viktig å ikke å stikke igjennom eller bomme. Deretter dytter man inn slangen.

Eivind viser det med en finger og dytter den fremover.

– Traff du på første forsøk?

Han ler godt.

– Nei, det gjorde jeg ikke.

– Jeg hadde vel seks forsøk. Og da kan du ikke stikke på samme sted, så du må finne nye steder.

– Til slutt måtte jeg gå der hvor det er enklest. Og det er inne i albuen.

– Og det gikk bra?

– Det gikk bra.

Tiden frem mot jul var tøff. Samboeren måtte være mye alene. Alene liggende på et mørkt rom. Eivind måtte også passe på sønnen Emil. Levering og henting i barnehage. Ordne mat. Noen ganger måtte han sitte ute på terrassen for å spise. I kulda. Samboeren orket ikke matlukt.

– Det handler ikke bare om meg lenger. Det går veldig fint. Jeg synes vi løser det veldig bra.

Man kan se det på ham. Familien betyr mye. Det går bedre med samboeren og svangerskapet. Fremdeles litt sliten, men det nærmer seg lysere tider og termin i mai. Akkurat i tide til sesongstart. Om han selv rekker den da.

– Samboeren min er veldig støttende til at jeg skal følge drømmen min og satse. Han har OL-sølv, VM-bronse og EM-bronse. Det er et nytt VM denne sommeren.

Knær til besvær

Klokka nærmer seg halv tolv. Henriksen har vært på Olympiatoppen siden ti. Treningsøkta er ferdig. Svett og litt andpusten. Tar på seg den offisielle landslagstrøya. Tre par sko legges i bagen. Beltet også. Han sjekker mobilen.

– «Oljeskift-service» i kneet.

Eivind ler godt. Blitt vant til småskader. Nå skal han opereres. Bare et lite inngrep. En benflis som skal fjernes. Denne gangen er det litt mer alvorlig. Han vet det bare ikke.

– Jeg fant plutselig noen smerter et annet sted enn der jeg har hatt vondt tidligere. Da bestemte jeg meg å snitte opp huden, og fjerne det som mest sannsynlig er en liten beinflis som ligger og irriterer litt.

Han har fått høre at han må hvile i to uker. Oppladningen til sesongstart vil gå som planlagt.

En melding tikker inn dagen etter operasjonen.

«Hei, servicen ble litt større enn planlagt. Var ikke bare ting som måtte ut, men noe som måtte festes også. Så er ute litt lenger».

Han legger ved et smilefjes med solbriller. Humoren er der. Tross motstand, men han gir ikke opp. Ambisjonene er der. Både hjemme og på idrettsbanen.

Nå blir det bare en kamp mot klokka for å rekke sesongstarten i Trond Mohn Games 3. juni. Senere i år venter VM i Budapest 19. til 27. august.