Det finnes et fundamentalt, taktisk problem som plager landslaget.
På topp har Ståle Solbakken to sterke spisser på minst 194 centimeter. Med en slik duo bør Norge slå langt og pumpe innlegg inn i boksen.
Men på midten spiller Martin Ødegaard, en leken playmaker som er god på kjappe kombinasjoner. Skal han briljere, bør Norge bygge angrep over flere trekk.
Så Norge har tre nøkkelspillere som krever helt ulike forhold rundt seg for å skinne. Mot Luxembourg prøvde Ståle Solbakken en variant som skulle passe dem alle.
I stedet passer den ikke for noen.
Ødegaard-eksperimentet
Norge kom til kun 11 avslutninger i går og vant 1–0 etter Erling Braut Haalands scoring to minutter på overtid. Haaland, som har 41 mål for Dortmund denne sesongen, hadde kun to muligheter selv.
– Det er på grensen til flaut, faktisk, sa Haaland.
Den ene scoringen ga ikke Solbakken noen svar. Den kom da Luxembourg avga bakrom, og det er mot etablert forsvar at landslagstreneren virkelig leter etter løsninger.
Dermed fikk mange av spillerne det samme spørsmålet etter kampen:
– Hvordan skal vi bryte ned lag som Luxembourg?
Dette var en typisk test mot en seig motstander. Luxembourg, som nylig slo Irland 1–0 borte og ledet lenge 1–0 mot Portugal, la seg i en dyp 5-3-2 og utfordret Norge til å tre seg gjennom forsvaret.
Det klarte Norge svært sjelden.
Solbakken beholdt 4-4-2, men med Ødegaard som sentral midtbanespiller. I utgangspunktet ga eksperimentet mening, for i mars slet Ødegaard ute på høyrekanten, hvor han ofte endte opp med å komme dypt i banen for å få ballen.
Om han alltid trekker inn sentralt, kan han like gjerne spille der fra starten av.
Og mens mange sier at han mangler defensive kvaliteter, har Solbakken rett i at Ødegaard jobber bra hjemover. Han er ingen luksusspiller. Spesielt mot lag som Luxembourg trenger Norge å utnytte kreativiteten hans så mye som mulig.
Han hadde noen gode involveringer i går. Etter fem minutter dukket han opp i mellomrommet og spilte gjennom Alexander Sørloth. Så hadde han et farlig skudd i boksen, som ble blokkert.
Senere regisserte han et angrep hvor Mohamed Elyounoussi ble spilt fri inne i feltet.
Alle disse involveringene kom fra sentrale, offensive posisjoner.
Tannhjulet
Samtidig er det sant at Ødegaard burde utrettet mer, spesielt i andre omgang. Men det blir for enkelt å kun peke på den individuelle prestasjonen.
Strukturen rundt ham er helt annerledes enn i klubblaget Arsenal.
Ødegaard kan gjerne kalles en «system-spiller». Han har ikke farten til å drive hele angrep alene, som Lionel Messi. Han er god på kjappe kombinasjoner på små flater, og disse er avhengige av lagkameratenes posisjoner og tekniske ferdigheter.
I Arsenal er Ødegaard det sentrale tannhjulet i et maskineri som er bygget for å spille ballbesittende fotball. Der har han vinger som strekker spillet og gode løp i bakrom.
På landslaget har han ingen av delene. Han er alene som playmaker i 4-4-2, en formasjon som ikke er egnet til ballbesittende fotball fordi den gir deg undertall sentralt i banen. Uten den riktige strukturen rundt seg blir han letende etter løp som ikke finnes.
Og så kommer det heller en nølende stikker eller en støttepasning.
Norge kunne danset seg gjennom Luxembourg-laget med fem slike spillere, men det blir vanskelig med kun én. Tar man bort Ødegaard, er faktisk Norge et lag som bør slå mye langt, med to sterke spisser og hardtarbeidende spillere bak.
Men Norge gjør ikke det heller.
Tregt og hakkete
Dette fører til Haaland, som også sliter med forholdene rundt seg. Han er først og fremst en trussel i bakrommet, og i Dortmund har han noen av Europas beste pasningsspillere rundt seg.
Også han er vant med å spille med vinger som fosser forbi langs kant. I Dortmund er tempoet høyt, og da oppstår rommene sentralt.
I går var angrepsspillet tregt og hakkete. Det mest problematiske var hvor sjelden Norge kom seg rundt på kant – en nødvendighet mot defensive lag som dekker rommene sentralt.
Ti minutter etter pause kom Birger Meling på overlapp og la inn til Haaland som nesten scoret. Men det var et av unntakene.
Ofte endte Norge opp med å prøve oppspill på feilvendt spiss, før de skulle tre seg gjennom et nåløye sentralt. Andre ganger ble Haaland og Sørloth tvunget ut på kant for å få plass, hvor ingen av dem er på sitt beste.
Ideelt sett skal begge ligge sentralt hele tiden. De skal være rene avsluttere.
Uheldig miks
Det Norge i stedet har endt opp med, er en uheldig miks av to systemer. Selve formasjonen 4-4-2 inviterer til direkte spill.
Men Norge bygger angrep på en måte som krever tre sentrale midtbanespillere.
En 4-4-2 pleier å fungere best om man slår mye langt. Leicester vant Premier League på denne måten i 2016. Burnley har brukt den med to sterke spisser – og stor suksess – fordi de knapt prøver å trille ball. De utnytter systemets styrker.
Dette kan også være en mulighet for Norge mot de beste nasjonene, når det skal kontres.
Men mot lag som Luxembourg gir ikke 4-4-2 de vinklene og trekantene som ballbesittende angrepsspill består av. Samtidig spilles det heller ikke direkte nok til å utnytte fysikken på topp.
Dermed ender Norge opp med det verste fra to verdener, både med hensyn til formasjonen og spillestilen.
Andre løsninger
Hvilke andre løsninger finnes? På papiret er det spennende å tegne opp en 3-5–2 med Ødegaard like bak Sørloth og Haaland. To vingbacker strekker spillet, mens det slås opp på spissene i bakrom og på fot.
Slik kan Norge spille direkte og ha overtall sentralt. Solbakken kan ofre vingene så lenge de ikke kommer rundt på kant uansett.
Og Ødegaard vil få rollen han har vært best i for Arsenal og Real Sociedad.
Et slikt system vil imidlertid være en radikal endring fra 4-4-2, med lite tid til terping på treningsfeltet. Solbakken sa i går at 4-4-2 ikke er hugget i stein, og at Ødegaard kan få en annen rolle mot Hellas på søndag.
Ironisk nok er det først mot Nederland i den livsviktige kvalikkampen i september at Norge må eksperimentere. Da vil Sørloth være suspendert, og spissduoen som danner hovedargumenter for 4-4-2, vil brytes opp.
Kanskje får vi da se Ødegaard bak Haaland i en 4-2-3-1, en formasjon som er nærmere 4-4-2, men som gir bedre forutsetninger til å variere mellom kjapt og tålmodig angrepsspill.
Noe bør Solbakken prøve. For det kan ikke fortsette slik.