Den stygge suksessformelen

Det var ikke et pent skue. Debuten til Jürgen Klopp som Liverpool-trener var en bortekamp mot Tottenham i oktober som umulig kan ha kommet ut på DVD.

Begge lag presset knallhardt, noe som førte til 90 minutter med feilpasninger, tunge touch og håpløse balltap. Kaoset endte i 0-0.

En kunne si at kampen holdt laber kvalitet. Men gjorde den det?

Spurs kniver tross alt om tittelen nå, mens Liverpool går i riktig retning. Før det unødvendige bortetapet mot Southampton forrige runde, hadde de røde slått ut Manchester United fra Europaligaen og sto med tre strake ligaseire. Vinner de sin hengekamp, ligger de fire poeng unna fjerdeplassen.

Kanskje burde kampen kommet ut på DVD likevel. Se og lær, dere andre trenere: Slik skal det gjøres.

Ulveflokken

Det finnes nemlig en fellesnevner for mange av de trenerne som har gjort fremgang denne sesongen. Claudio Ranieri, Mauricio Pochettino og til en mindre grad Klopp representerer trenden at press og intensitet nå er viktigere enn ballbesittelse, noe som har blitt nevnt før på disse sider.

Før var nøkkelen hva lagene gjorde med ballen. Nå handler det om hva som skjer uten den.

En kan fint også nevne Quique Sánchez Flores, som sammen med Ranieri har briljert med 4-4-2-formasjoner hvor presset settes forholdsvis lavt. Her ligger mye av hemmeligheten i intensitet og solid lagstruktur.

Men så har vi Pochettino og Klopp, som får sine lag til å jage ballfører over hele banen. Spillere sendes frem som sultne ulver for å presse frem feilpasninger og paniske klareringer.

Motstanderen får knapt et sekund til å tenke seg om.

Aldri stopp

På et vis bruker denne metoden noen av prinsippene til den mest dominante spillestilen i Europa de siste årene, nemlig den ballbesittende filosofien inspirert av Johan Cruyff, som har hjulpet Barcelona og Spania til så mange troféer siden 2008.

Som flere har notert, har nøkkelen ikke bare ligget i pasningsspillet, men også i gjenvinningen. Lagene har vært hardtarbeidende og mestret kunsten å presse kollektivt.

Her har både Pochettino og Klopp mye til felles med en trener som Pep Guardiola.

Men en av de store forskjellene er tempoet med ballen. Spesielt Barça og Spania hadde en rasjonell og økonomisk tankegang bak pasningsvalgene: Ikke spill ballen med mindre du vet den når frem. Tempoet sank. De hvilte gjerne med ballen i laget. Nye rekorder ble satt for antall pasninger og prosenter for treffsikkerhet.

Dette skjer ikke hos Spurs og Liverpool. De roer ikke ned, selv når ballen vinnes.

Det er full fart, hele tiden.

Kriging og kaos

Dette fører til kaos og feil, spesielt når lag med en slik intensitet spiller mot hverandre, fordi alt skal skje i hundre kilometer i timen. Nesten hver gang ballen vinnes, settes det fart fremover umiddelbart. Spillere som er oppjaget etter å ha presset høyt slurver med teknikken, eller holder ikke hodet kaldt nok til å ta det riktige valget.

Spesielt i Liverpools kamper har dette skjedd mye. Gode eksempler har vært Spurs 0-0 Liverpool, Leicester 2-0 Liverpool og Liverpool 3-3 Arsenal.

Det bør derfor ikke overraske noen å lese at Pochettino og Klopps mannskap har en beskjeden treffprosent. Spurs ligger på syvendeplass med 80,2 prosent; Liverpool ligger på åttende med 79,5.

De to lagene har også blitt fratatt ballen flest ganger i ligaen. Ingen bombe, det heller.

Kampen i oktober var et klassisk eksempel. Det ble fullført 70 taklinger – som er langt over snittet – mens lagenes treffsikkerhet dalte til rundt 75 prosent. Totalt sett ble 212 pasninger sendt uten adresse.

Pochettinos dyr

Tar man slik slurving i betraktning, vil det kanskje overraske at Spurs (55,2 prosent) og Liverpool (54,9 prosent) er blant de fem lagene med høyest ballbesittelse.

Dette er imidlertid ikke fordi de klarer å holde på ballen, men fordi de vinner den så kjapt tilbake.

I februar viste statistikk fra ESPN at de to lagene hadde tvunget frem det laveste snittet i ligaen for treffprosenten hos sine motstandere (Spurs hadde 71,3 prosent). Det er betydelig. Det har altså vært nærmest umulig for andre lag å spille god fotball under et slikt press.

Spurs hadde også tillatt færrest antall touch, fullførte pasninger og driblinger per kamp.

Dette er et prakteksempel på at forsvaret begynner med angriperne. Liverpool har sluppet til nest færrest skudd i ligaen (9,8 per kamp) og Spurs ligger på tredjeplass (10,7). Spurs har det tetteste forsvaret, mens de røde burde hatt langt bedre tall for mål for/imot enn det som er tilfellet, som tidligere nevnt på NRK.no.

Spesielt Spurs har fått skryt av andre trenere. Da West Ham tapte 4-1 på White Hart Lane i november, sa Slaven Bilić at hans lag på et tidspunkt hadde «gått i sjokk». Da Watford tapte 1-0 samme sted i februar, sammenlignet Flores Pochettinos spillerne med «dyr» for måten de ødela motstanderens spill på.

– Vi visste akkurat hva vi ønsket å gjøre med ballen... men det var umulig, sa Flores.

Opp med tempoet

Dette betyr ikke at den «spanske» oppskriften er utgått på dato. Men den fungerer dårlig i England for øyeblikket. De seks lagene som har en høyere treffprosent enn Tottenham og Liverpool, er Manchester United, Swansea, Chelsea, Everton, Manchester City og Arsenal. Samtlige er inne i skuffende sesonger.

Samtidig toppes tabellen av Leicester, som med 70 prosent har den laveste treffprosenten av dem alle.

Dette er åpenbart en forenkling, men tallene er neppe helt tilfeldige heller. En av dem som sliter er Louis van Gaal, som har introdusert den tålmodige spillestilen som har vunnet ligatitler i Nederland, Spania og Tyskland. Det har fungert bedre for Ranieri, Pochettino og Klopp, som har tilpasset seg den engelske intensiteten – og så skrudd tempoet opp enda et hakk.

Kanskje Guardiola, som tar over City, og Antonio Conte, som er aktuell for Chelsea, bør studere kampen mellom Spurs og Liverpool på Anfield på lørdag, som et eksemplar på hva de har i vente.

Det blir ikke like pent som å se Barça, men det får bare være. I Premier League er det nå dette som funker best.