Den store skyggen over Messis støttespillere

For klubber som trasker rundt på det europeiske overgangsmarkedet, kan Barcelona fremstå som boden hvor selv nedfallsfrukten er verdt å kjøpe.

Ta Yaya Touré, som forlot Camp Nou i 2010 og som scoret 20 ligamål for Manchester City i 2013/14. Se på Bojan, som nå er en yndling i Stoke. Sjekk Cesc Fàbregas, playmakeren bak Chelseas titteltriumf. Glem heller ikke Alexis Sánchez, som noterte seg for 16 mål og åtte målgivende i sin første ligasesong med Arsenal.

Alle ble solgt. Alle har slått til. Og nå har Pedro ett mål og to målgivende på to kamper for Chelsea.

Hvorfor? En åpenbar del av forklaringen er Barças skyhøye standarder; verken Touré eller Fàbregas er dårlige spillere bare fordi de ikke danker ut Sergio Busquets, Xavi eller Andrés Iniesta. Men når det gjelder angripere som Sánchez og Pedro, ligger det et ekstra taktisk element i bunnen.

Nemlig de kreative restriksjonene som settes ved å spille med Lionel Messi.

Alle må lytte – unntatt Leo

Denne trenden stammer fra Pep Guardiolas tid i Barça, da Messi ble omgjort til midtspiss. Det fantes ingen klar stjerne i trenerens debutsesong i 2008/09, da laget vant trippelen med Thierry Henry på venstre kant, Messi på høyre og Samuel Eto’o på topp.

Men i løpet av 2009/10-sesongen ble Messi brukt oftere i midten. Og hierarkiet ble endret.

Systemet Guardiola etter hvert utviklet var et taktisk mesterverk. Det var en 4-3-3 med høyt press, mye ballbesittelse og ekstrem disiplin, hvor alt ble bygget rundt Messi. Både Xavi og Iniesta styrte spillet fra utenfor motstanderens sekstenmeter for å opprettholde trykket. Sidebackene skapte bredde. Kantspillerne jobbet konstant for å hjelpe sin midtspiss.

Når Messi trengte plass i mellomrommet, stakk de ut på kant eller i bakrom for å strekke motstanderen. Når Messi trengte medspillere nær seg, trakk de inn sentralt.

Alle visste hvor de skulle løpe. Henry gikk til sengs med piler og instruksjoner surrende rundt i hodet. Selv når Barça mistet ballen, okkuperte spillerne allerede bestemte soner slik at gjenvinningsfasen ble lettere. Hele laget ble fremstilt som artistisk, men i bunnen lå det en struktur for å hjelpe ett lite geni.

Som Guardiola nylig fortalte Bayern München-stallen: «I år skal alle løpe dit jeg sier. Jeg bestemmer og dere hører etter. Det er kun én spiller i verden som ikke trenger å høre på meg, og det er Messi».

Stjerner i skyggen

I Barça skapte dette naturlige konsekvenser, nemlig at friheten til de rundt Messi ble redusert. Store stjerner ble til støttespillere. Lagets prestasjoner ble til et teaterstykke hvor lysene ble rettet mot den som spilte hovedrollen, mens resten ble stående halvveis i skyggen.

Tallene støtter dette. Henry briljerte i 2008/09 med 19 mål på 29 ligakamper. Neste sesong ble det kun fire på 21 ligakamper, før han dro til New York.

Klagene til Zlatan Ibrahimović er kjente. Svensken ankom Camp Nou i 2010, men merket at Guardiola stadig lot Messi okkuperte hans sentrale sone. Spissen scoret kun 16 ligamål på 29 ligakamper, før han ble lånt til AC Milan.

«Ballene gikk via Messi, og jeg fikk ikke spille mitt spill», skrev han i selvbiografien. «På banen må jeg være fri som en fugl. Jeg er fyren som vil gjøre en forskjell på alle nivåer. Men Guardiola ofra meg. Det er sannheten».

Så kom David Villa. Superspissen ble satt på venstre kant, og målene hans ble naturligvis færre. I sine tre siste sesonger i Valencia scoret han 67 mål på 93 ligakamper, et snitt på 0.72 per kamp.

I Barça ble det 33 på 77; et snitt på 0.43.

Men Villa aksepterte Messis status og spilte dermed en viktig rolle. Slike holdninger var en del av grunnen til at systemet fungerte så bra.

Kostbar kantrolle

To andre eksemplariske lagspillere var Sánchez og Pedro. I motsetning til Henry, Ibrahimović og Villa var de mer utpregede kantspillere, og de passet Guardiolas planer perfekt.

De holdt en lavere profil enn vinger i andre klubber. De var ikke typer som nådde dødlinjen og slo inn, for Messi er ikke høy. Det ga lite mening å prøve for mange langskudd, for om Messi står ledig på 20 meter, er en pasning til ham mye farligere. Det samme gjelder driblinger: Hvorfor utfordre to spillere om Messi står klar til å gjøre det samme?

Dette var essensen. Når du har Messi, gir du ham ballen så ofte som mulig, i de beste posisjonene. Det er logisk.

Dermed må resten justere seg. Likesom argentineren hadde en spesiell rolle, hadde støttespillerne spesielle oppgaver. Disse måtte i tillegg utføres på små flater mot lag som lå dypt, noe som krevde stor akselerasjon, kjappe bein og et enda kjappere hode.

Ikke lett. Halvveis i sin debutsesong i Arsenal skulle Sánchez reflektere over dette. «Det kostet meg mye å tilpasse meg Barcelonas spillestil», fortalte han The Times. «Det første året var OK og det andre året var bedre, men jeg trengte tid. Arsenal spiller nydelig fotball, men Barcelona spiller på en måte som ingen andre lag i verden matcher».

Med lisens til å skyte

Tallene rundt Pedro og Sánchez er interessante. Begge hadde sine mest produktive ligasesonger for Barça nettopp da Messi slet med skader.

Sesongen var 2013/14. Messi spilte kun 31 ganger i La Liga. Pedro scoret 15 ligamål, mens Sánchez noterte seg for 19. Spesielt relevant var perioden mellom 10. november og 11. januar, da Messi gikk glipp av fem ligakamper grunnet skade.

Sánchez scoret fire. Pedro scoret fem. Rampelyset var deres.

Den samme kreative friheten har blitt gitt til duoen i Premier League. De er «normale» vinger nå. De har de samme kvalitetene, men har fått større ansvar til å bidra direkte med mål og målgivende. Ikke én eneste sesong i Barça nådde Sánchez et høyere snitt enn 1.9 skudd per ligakamp, eller 28 pasninger per ligakamp.

I sin første sesong i Arsenal var tallene henholdsvis 3.5 og 45.6.

Poenget er selvsagt ikke å kritisere Messi, som har fortryllet oss alle, eller Guardiola, som bygget et av tidenes beste fotballag. Det handler heller om å rette lyset mot Messis tidligere hjelpere, som nå kan bygge en større profil.

Utviklingen til Sánchez har vært fascinerende. Etter å ha tilbrakt forrige sesong som ren backup-spiller, får vi se om Pedro kan utrette noe lignende.