Den mulige løsningen

Det virker kanskje rart å trekke frem noe positivt etter en så dyster affære.

Norge visste at søndagens møte med Hellas var generalprøven før Nederland-kampen i VM-kvaliken i september. De leverte så en forestilling som burde vært belønnet med råtten frukt.

Men det var en endring i manuset underveis. Da Norge kom ut til andre omgang, hadde Ståle Solbakken vridd om til 3-4-3.

Kanskje virket justeringen uviktig siden Norge totalt sett presterte så svakt. Men forbedringene den førte til, var betydelige. Landslaget har leitet etter et fast system under Solbakken.

Denne kampen ga håp om at de nå har funnet det.

Bekmørk

Riktignok skulle det ikke mye til for å forbedre prestasjonen. Den første omgangen var bekmørk, og de to baklengsmålene var skrekkelige.

Norge stilte i 4-2-3-1 uten Alexander Sørloth, da han er suspendert mot Nederland. Martin Ødegaard spilte like bak Erling Braut Haaland, noe som betydde at de to stjernene hadde rollene de trives best i på sine klubblag.

Men om de neste 45 minuttene viste noe, så var det at det ikke ligger noe automatikk i at denne kombinasjonen skal fungere. Ikke med mindre balansen i resten av laget er riktig – og det var den slett ikke her.

Faktisk er det verdt å spørre om balansen noen gang vil bli riktig for Norge med fire bak.

Det offensive problemet her var det samme som mot Luxembourg: Norge kom ikke rundt på kant. Det hjalp ikke at Solbakken brukte Morten Thorsby (en sentral midtbanespiller) på høyre kant og Stian Gregersen (midtstopper) på høyreback.

Uten fart og dribleferdigheter truet de aldri langs den siden. Lite skjedde også langs venstre, hvor debutanten Kristoffer Zachariassen spilte sammen med Birger Meling.

Solbakken nevnte presspillet som en årsak til de valgene, men Norge hang ikke sammen i noen av spillets faser.

I stedet virker det som motstanderne har funnet oppskriften på å slå Norge, nemlig 5-3-2.

Lett å stoppe Norge

Det var en grunn til at Hellas vridde om til det systemet, selv om de knapt hadde brukt det før: De visste at Norge kun truer gjennom midten.

Det er der Haaland, Sørloth og Ødegaard opererer. Med 5-3-2 kan lag tette igjen rommene sentralt, stange unna innlegg og så heller gi bort litt ekstra rom langs kantene, hvor Norge stiller svakt.

Planen blir spesielt effektiv når Norge bruker backer og kanter på hver side. Mot Hellas hadde Norge fire spillere i bredden uten å skape noe langs kantene, mens Ødegaard og Haaland ble liggende igjen alene i midten.

Da er det ikke rart at Norge blir lette å stoppe.

Men så endret Solbakken til 3-4-3. Og da ble det noe helt annet.

Byttet var ikke noen kriseløsning som trenerteamet hentet ut av løse luften. I januar sa assistenttreneren Kent Bergersen til Nettavisen at de vurderte en variant med tre stoppere.

Bergersen hadde selv vridd om til et slik system som trener for Kvik Halden – med stor suksess. Før Hellas-kampen hadde Solbakken allerede drillet 3-4-3, men da med tanke på å bruke den mot andre lag senere i kvaliken.

Så, i pausen, kom Sørloth inn som venstre spiss og Kristian Thorstvedt på motsatt side, med Haaland i midten og Ødegaard som sentral midtbane.

Plutselig fikk vi se et helt annet Norge.

Tre oppspillspunkt

Det bør sies at årsaken handlet om mer en formasjonen. Norge kom ut med langt mer trøkk i spillet, og Sørloth løfter dette laget uansett system.

Likevel var balansen langt bedre med 3-4-3. Og det ga mening.

I stedet for å bruke fire spillere i bredden hadde Norge nå to vingbacker som strakk spillet. Det ga to ekstra spillere sentralt, som igjen skapte flere muligheter for oppspill.

Og oppspill blir gjerne løsningen når man ikke kan drible seg forbi. Ofte har Norge trillet ball i bakre rekker uten å finne alternativer fremover. Nå hadde stopperne tre spillere – Sørloth, Haaland, Thorstvedt – til å slå opp på.

Spesielt Sørloth fikk et par fine fremspill i mellomrommet som kunne ført til farligheter. En annen fordel med 3-4-3 er at han og Thorstvedt kan slå rett gjennom på Haaland så fort de får ballen i denne sonen. Thorstvedt hadde en stikker som Haaland nesten rakk.

Langs venstre kom Kristoffer Ajer på noen friske løp fra stopperplass. Norge vant ballen høyt i banen en rekke ganger, mens Hellas knapt skapte noe som helst.

Burde Norge skapt mer fra åpent spill? Absolutt.

Burde Norge være fornøyde med kampen? Definitivt ikke.

Men denne omgangen ga Solbakken noe å bygge videre på.

Ødegaard-rollen

Faktisk kan denne formasjonen bli en løsning i flere situasjoner enn kun mot svakere lag og når Norge ligger under. Den kan bli Plan A.

Bergersen fortalte Nettavisen om systemets fordeler: defensiv trygghet med tre stoppere, to sentrale grovarbeidere som gir balanse, gode muligheter til å kontre. Om Norge ligger i 5-4-1 uten ball, som mot Hellas, blir de vonde å bryte ned.

Solbakken kan justere flere ting. Ødegaard, som igjen var svak mot Hellas, kan spille høyre kant, hvor han kan slå stikkere til Sørloth og Haaland. Hans fremste våpen er kreativiteten.

Støttepasningene i midtsirkelen har ikke Norge bruk for.

Dessuten gir 3-4-3 laget en ekstra stopper på dødballer, noe Norge viste verdien av da Stefan Strandberg headet inn reduseringen mot Hellas på corner. Med Sørloth og Haaland kan Norge ha fem råsterke hodespillere på banen samtidig.

Dødballer er viktig for alle landslag, da tiden er knapp til å øve inn faste mønstre i åpent spill.

For Norge, som har Ødegaards dødballfot og en så ekstrem fysikk i laget, bør det være et av de fremste våpnene – kanskje det aller fremste.

Lite tid

Dermed fremstår et system med tre stoppere som raskeste rute for Solbakken til å skape et lag som kan slå de beste. Så får vi se i september om han velger 3-4-3 som fast formasjon, eller om det kun blir én av mange løsninger.

Om det er positivt at Norge har funnet en god plan, er ulempen at de har gjort det såpass sent.

Solbakken har ikke mange treningsøkter igjen før kampen mot Nederland.

Men det var i det minste viktig for Norge å få vist folket – og seg selv – at de kan prestere bedre. Etter fem kamper har Solbakken fått nok av svar på hva som ikke fungerer.

Her fant han noe som funker. La oss håpe at det blir et vendepunkt.