Da vi nesten hadde glemt nesten

For å ta det siste først: Ingen har vunnet EM i januar og så OL senere samme år.

De som har endt som olympiske mestere mellom 1996, da det første gang var aktuelt, og 2016, har alle vært europeiske – og har startet OL-året med disse plasseringene i EM: 3, 2, 4, 3, 11, og 6.

Den lille plasseringsmessige nedturen i dette mesterskapet, der Norge tidvis har briljert rundt i Skandinavia, kan altså kun brukes som motivasjon. For idet EM er ferdig søndag kveld i Stockholm, er alle verdens håndballblikk rettet et halvt år fremover.

OL er anledningen hvor håndball virkelig får den oppmerksomhet og ikke minst anerkjennelse den ellers mangler på globalt nivå. Og da er EM fort glemt.

Nesten-laget Norge

Norge har vært nødt til å prøve å glemme mange mesterskap de siste årene. Våre håndballherrer er for lengst pådyttet klisjeen nesten-laget. De med det enorme potensialet, som aldri helt lykkes.

Nasjonens tro på at også vår maskuline håp kunne hevde seg startet reelt for et drøyt tiår siden.

Men VM i 2009 ga tre nær utrolige poengtap på rad. Ett av dem ville sendt oss videre. Året etter, i 2010, er vi en straffebom fra Håvard Tvedten sekunder før full tid mot Danmark fra vår første semifinale i et mesterskap.

Allerede på den tiden er Norge med enorme personligheter, som Steinar Ege, Erlend Mamelund, Bjarte Myrhol, nevnte Håvard Tvedten og mest av alle Kristian Kjelling.

Det er et tidspunkt hvor de to siste er mer å se i Se og Hør enn i sportssidene i avisene, som vi fortsatt leste den gang. Delvis fordi oppmerksomheten rundt landslaget for menn er i beste fall avventende. Det må en ny landslagssjef til.

Da trønderen Christian Berge overtar i 2014, betyr det også en mentalitetsendring.

Men da semifinalebarrieren endelig blir brutt i VM 2017 og senere 2019, er det som om utladningen er for stor. Finalene mot to vertsnasjoner, Frankrike og så Danmark, er aldri spennende. Norge er fortsatt ikke modne for å ta det siste steget opp som mestere.

Det trodde vi endelig de var nå. Det er noe ved utstrålingen til Christian Berge og hans mannskap som har gitt oss en fast tro på at 2020 er året. Det kan det fortsatt være.

Den siste barriere

Og så har mesterskapet gjort noe som på sikt er viktigere enn medaljer, uansett valør:

Det har gitt de norske håndballherrene den anerkjennelsen de så lenge har vært i nærheten av, en liten sportslig nedtur til tross.

På fredag beveget de seg nemlig for første gang inn i den kollektive, nasjonale bevissthet én gang for alle. Den majestetiske semifinalen mot Kroatia ble fellesskapsopplevelsen alle som så den, kommer til å huske.

Norge har vært i større kamper, inkludert de nevnte VM-finaler. Norge har vært involvert i dramatikk helt på høyde med det som skjedde på fredag, som da målvakt Torbjørn Bergerud reddet straffekast i siste sekund i semifinalen i 2017 og sendte oss til finale.

Men spør du nordmenn utenfor de mer håndballfrelste om VM i 2017, så får man i beste fall et svar om gode franskmenn. Og spør man om VM i 2019, så husker de fleste den langhårede dansken som var akkurat litt for god for oss.

Et mesterskap på hjemmebane var det som skulle til for virkelig å vinne hjertene, som så lenge har vært eksklusive for kvinnelandslaget.

Kampen mot Kroatia ga alt av nerver og ulidelig drama for alle de som så på. Som garantert var mange. Dette var en førstekamp innen herrehåndball for mange nordmenn.

En av de anledningene som er mer enn sport. Det er en nasjonal begivenhet. Først mandag kommer seertallene, men kampen mot Kroatia kommer garantert til å sette rekorder for TV3, som sendte kampen.

Veien til Tokyo

Nå er vi bronsevinnere. Og innser plutselig at vi nesten hadde glemt at dette er nesten-laget. For Norge har ikke tapt en eneste kamp i EM i ordinær tid.

Og har mesterskapets klart beste spiller i Sander Sagosen. Og beste målvakt i nevnte Bergerud. Vi har også spillere vi har grått med, spillere som har tatt sjansen og truffet stanga da det gjaldt som mest.

Og vi har brukt det siste døgnet til å blunke til hverandre i vissheten om våre skadede høyrebacker, som er tilbake innen det er OL i Tokyo. Og vi har en trener med en trygghet som kun utstråler at dette faktisk kommer til å lykkes før eller siden.

Og mens vi venter på å se hvem som faktisk blir europamester i håndball 2019, kan vi nevne et par ting til som underbygger at tallene taler i norsk retning:

OL-finalen for menn i Tokyo starter klokka 21 lokal tid den 8. august. Dette er tilfeldigvis på sekundet da det er jubileum for starten av OL i 2008 i Beijing. Som ble åpnet på det magiske tidspunkt åttende i åttende klokka åtte, Beijing-tid.

Det skulle bli lekene der Norge tok vårt første OL-gull i håndball. Nå kan ringene, for å holde oss til den olympiske terminologi, sluttes av våre herrer.

På veien til Tokyo skal Norge bare gjennom OL-kvalifiseringen i april. Kampene bringer oss tilbake til suksessarenaen Trondheim Spektrum. Hvor vi må være blant de to beste av fire lag for å komme til OL.

Vår verste konkurrent blir sannsynligvis Brasil. Og når vi nå har bestemt oss for å høre på statistikken: Norge har aldri tapt for Brasil i Trondheim. Det er til å bli optimist av. I hvert fall nesten.