Slik vi forstår OL her i Norge

Hvor mye enklere kunne ikke toppidrettssjef Tore Øvrebø gjort det for seg selv ved bare å ta ut hinderløper Jacob Boutera til OL.

For bare noen få dager siden hadde få nordmenn noe nærere forhold til løperen fra Romerike.

Det endret seg da forfall og skader på utenlandske konkurrenter plutselig gjorde at Boutera oppfylte kravene det internasjonale friidrettsforbundet stiller for deltagelse i Paris.

Det var likevel ikke nok for den norske OL-sjefen.

Slikt fører til beskyldninger om så vel inkonsekvens som arroganse. Snart også her. Men det virker ikke å plage Øvrebø, som nekter å utvide troppen fra 109 til 110 deltakere.

En del av dusinet

For plutselig har Olympiatoppen fått prinsipper. Ett av dem er at man må være en topp 12-kandidat for å bli tatt ut.

Boutera oppfyller ikke dette nå så vesentlige kravet, mener Olympiatoppen, som må bemerkes inkluderer flere fagressurser innen friidrett enn Øvrebø selv.

For det er ingen tvil om at Øvrebø er en ressurs. Han har bare en litt varierende måte å kommunisere det på.

I dette tilfellet er allerede mer enn 20 friidrettsutøvere tatt ut. Og det oppleves neppe som noen stor fornærmelse for Grønstad, Mezngi, Simen Guttormsen, Mardal, Thomsen, Iuel, Kloster, Retzius eller Llano å si at de heller ikke fremstår som åpenbare kandidater til å ende i det øverste olympiske dusinet i sine respektive øvelser.

Men i Bouteras tilfelle ble det plutselig avgjørende.

«Referansen for å bli tatt ut til deltakelse er dokumentert sannsynlighet for å kunne komme blant de 12 beste i OL», skrev Tore Øvrebø til NRK.

Fristende forvirring

Noe av det som åpenbart har vært mest frustrerende for Boutera var uklarheten rundt fristene for å kvalifisere seg til OL.

Boutera hadde altså ikke klart resultatkravet friidrettsforbundet i samråd med Olympiatoppen hadde satt, for øvrig identiske krav med de Det internasjonale friidrettsforbundet (WA) opererer med. Slik sett hadde ikke Boutera gjort seg fortjent til deltagelse.

Men WA opererer også med en annen vei til OL. Hvis det er færre utøvere som har klart de internasjonale kravene enn det skal være antall startende i den enkelte øvelsen i OL, tilbys utøvere OL-plass ut fra en ranking.

I Bouteras øvelse, 3000 meter hinder, er det 36 utøvere som skal konkurrere i OL.

Etter nevnte forfall – kombinert med en tilsvarende uvilje i andre land til å sende deltagere man ikke mener har gode nok sjanser til å prestere toppresultater – var romerikingen Boutera plutselig inne blant de 36 best kvalifiserte i henhold til Det internasjonale friidrettsforbundets kvalifiseringssystem.

Dette ble offisielt klart 7. juli. Det norske friidrettsforbundet hadde operert med 8. juli, den internasjonale fristen for å kvalifisere seg, overfor sine utøvere.

Men på et eller annet tidspunkt hadde Olympiatoppen bestemt for at sluttstrek skulle settes 3. juli.

Slik ble det da også. Olympiatoppen er norsk idretts eget politbyrå i olympisk sammenheng. Avgjørelsene proklameres i pressemeldinger, de begrunnes i utgangspunktet ikke.

Og Boutera endte som en slags rettsløs olympisk kvoteflyktning, i litt snever betydning.

Ekte OL-forståelse

Men der Øvrebø virkelig må sies å bomme, er når han plutselig blir OL-filosofisk. Eventuelt bare nedlatende. Her kan hver enkelt få bedømme selv.

For da Øvrebø faktisk uttalte seg til NRK før helga, på generelt grunnlag om de som Olympiatoppen plasserte på feil side av uttaksstreken, sa han: «Det vil være utøvere som er helt i grenseland for å kunne ha noe utbytte av å delta i OL, slik vi forstår OL her i Norge».

Slik vi forstår OL her i Norge. Smak litt på den. Ingen tviler vel på hvem som har definisjonsmakten for den forståelsen.

Og det er ikke Jacob Boutera.

Det var for en gangs skyld veldig lett å være enig med Gjert Ingebrigtsen, som kalte det hele «arrogant».

Den norske pyramide

Det må tillegges at det norske systemet for uttak har sine åpenbare kvaliteter.

Tore Øvrebø og hans medarbeidere i Olympiatoppen har og bør ha siste ord i alt av uttak til OL. Særforbundene skal ikke selv være endelig beslutningstaker.

Men måten denne eneveldige makten blir utøvet på, må diskuteres. Det virker ikke Tore Øvrebø å være interessert i.

Da blir det støy. I kategorien velfortjent.

For her har åpenbart Olympiatoppen og Friidrettsforbundet kommunisert altfor dårlig. Og latt det gå ut over en uskyldig utøver.

Som kanskje ikke er eller kan bli ett av Øvrebøs åtte medaljehåp. Men som heller ikke burde endt som skadelidende i en situasjon som fremstår som særdeles uelegant, grensende til respektløst, håndtert.

Boutera holder da heller ikke tilbake på kritikken i et meget emosjonelt innlegg på Facebook.

Men ett poeng skal vi uansett gi Tore Øvrebø til slutt. Bouteras personlige rekord på 3000 meter hinder fra tidligere i år hadde jo bare gitt en 13. plass i VM-finalen i Budapest i fjor, som er det siste relevante sammenligningsgrunnlag.

Så topp 12 er det heldigvis langt unna å kunne tro på som realistisk.