Cupen – den egentlige muligheten

For noen klubber handler den norske cupen om de første rundene. Muligheten til å skape folkefest mot sitt nærmeste 1.-divisjons- eller eliteserielag.

Det å detonere cupbomben kan for enkelte bli karrierens høydepunkt, og ikke minst redningen for klubbkassen.

Det var stort som en 17 år ung Strindheim-spiller å få møte Rosenborg 2009. Det var verre for en litt eldre Ranheim-spiller å ryke på hodet og ræva ut borte mot Verdal i første runde i 2012. Sikkert gøy for tredjedivisjonslaget.

For mange andre bør det handle om muligheten til å vinne noe. Muligheten til å løfte kongepokalen. Og deretter komme seg ut i Europa. Sjansen er betydelig større i cupen, hvor du er seks kamper unna Ullevaal.

Til tross for dette har jeg ikke alltid opplevd at cupen blir høyt prioritert.

Mange gruer seg

Som spiller har jeg ofte kjent på stemningen innad i et lag rundt cuprundene. I starten handler det kun å komme seg helskinnet gjennom. Spillere som omtrent puster lettet ut når de slipper å spille de innledende kampene. Det har ofte irritert meg at flere av de en vet leverer varene i de store kampene, knapt orker å knyte skolissene sine til slike kamper.

Det er ofte like greit at noen andre må ut og gjøre jobben disse dagene, men det hadde nok gjort jobben enklere om dette ikke var tilfellet. En må ut av komfortsonen, ta på seg arbeidshanskene og orke å gjøre drittjobben borte mot et lag fra lavere divisjoner.

Mange spillere ser på de to første rundene i cupen som to av årets verste kamper. En vet det vil gjøre litt vondt i duellene. En vet at ballen kommer til å humpe og sprette på et litt dårlig underlag. Og en vet at motstanderen ofte spiller sin form for cupfinale.

Selv om forskjellene på lagene skal være stor, kan dette utjevnes ganske raskt av alle disse mentale faktorene.

«Bare» cupen?

Når en kommer til tredje og fjerde runde virker Ullevaal fremdeles fjernt for de fleste. Ofte dukker disse kampene opp en onsdag eller torsdag, mellom to seriekamper. Forberedelsene oppleves ikke alltid som like gode og tydelige, kampen kommende helg ligger tydelig i bakhodet.

Følelsen innad i garderoben, og omtrent hele klubben, er at et tap her forsvinner raskere enn ved tre poeng ut av lomma søndagen i forkant eller etterpå. «Ja ja, det var bare cupen».

Noen ganger er dette også tydelig reflektert gjennom laguttak. Spillere skal som regel hviles i disse, nye konstellasjoner testes omtrent for første gang. Det meste av relasjoner viskes ut og muligheten for seier reduseres selvsagt deretter. En tydelig prioritering fra de fleste, men burde det ikke for mange lag være motsatt?

Tre kamper i løpet av en uke burde uansett gå fint, men hvis du må velge, bør en ikke legge alt i potten hvor muligheten til å vinne noe er størst? Ingen regel uten unntak, men for mange lag bør cupkampene bli sett på som sesongens viktigste og prioriteres deretter.

Tilskuertallene mange steder gir meg en følelse av at de samme tankene også sniker seg inn hos mange supportere. Tredje runde i cupen trekker omtrent halvparten så mange tilskuere som seriekampen påfølgende søndag. Kanskje ikke det engang. En begynner omtrent hverken håpe eller tro på en Oslo-tur før en eventuell semifinale blåses i gang.

Det er som oftest for sent. Cupen er som regel historie for ditt lag lenge før den tid. Mange faktorer spiller selvsagt inn her, men en skulle ønske at samme antall som sikler etter en finalebillett hvis den tid kommer, også dukket opp i tredje og fjerde runde.

Den største muligheten

Over tretti kamper i serien skilles som regel klinten fra hveten, og noen klubber ligger per dags dato et par hestehoder foran. I cupen derimot, er du kun seks kamper unna en tur til Ullevaal og en skikkelig festhelg. Kun syv kamper unna kongepokalen.

Dette bør motivere, dette bør inspirere. Kanskje er en cuptriumf også starten på noe større, men legges det alltid nok i potten for å oppnå dette?

Veldig mange gode karrierer ender dessverre uten seriemesterskap eller kongepokal. Mange livslange supporterforhold ender også uten et trofe eller tur ut i Europa.

Jeg har vært heldig. Jeg har vært der. På med den mørkeblå dressen. Fly ned til Oslo. Pasta altfor tidlig en søndag morgen. Kongesangen. Kongepokalen.

Jeg har vært heldig. Jeg har vært der. Cupfinalehelg med kameratene mine. Busstur. Røverhistorier. Langhelg i hovedstaden en aldri glemmer.

Begge deler frister enormt til gjentakelse.

Veien dit er tøff, men ikke umulig. Du må tro på det, du må prioritere den. For cupen er din største mulighet.

Til å vinne noe.

Oppleve noe.

Som spiller og som supporter.