«Wales har alt England mangler»

Det engelske snøskredet av unnskyldninger som utløses etter store mesterskap har nærmest blitt en tradisjon. Treneren er udugelig. Stallen er oppskrytt. Spillerne trenger vinterferie.

Alt dette hadde vært vel og bra, om ikke Wales hadde nådd semifinalen som EM-debutanter - til tross for at de har akkurat de samme «problemene».

Ukvalifisert trener?

Chris Coleman har en langt svakere CV enn Roy Hodgson.

Slitne bein?

Alle waliserne spiller i Storbritannia, utenom én. Real Madrid-stjernen Gareth Bale.

Dårlig stall?

Skyld ikke på dét når Englands Harry Kane sleiver et frispark åtte meter til side for Island-målet, mens Wales` klubbløse Hal Robson-Kanu drar av to belgiere med en Cruyff-finte.

Nei, faktum er at Wales har fremstått som en rollemodell for sin britiske storebror. De har håndtert alt bedre, fra lagånd og taktikk til frihet fra frykt.

Strategisk kaos

Om man ikke visste bedre, skulle man faktisk tro det var Wales som så seg selv som en av fotballens stormakter, mens England var med i sitt første EM.

Ta for eksempel det strategiske. Coleman har brukt 3-5-2 siden kvaliken og har for lengst drillet inn klare prinsipper og rollefordelinger. Dette er gull verdt når benkeslitere skal erstatte suspenderte Aaron Ramsey og Ben Davies mot Portugal.

– Jeg bekymrer meg ikke over disse spillerne, fordi de kjenner opplegget og hva som forventes av dem. Slagplanen forandrer seg aldri, sier Coleman.

Hva med England? I siste treningskamp før EM hadde ennå ikke Roy Hodgson funnet sin beste formasjon. Hvor skulle Wayne Rooney spille? Hvor mange spisser? Hvem skulle ta cornerne?

Spekulasjonene var store og usikkerheten fulgte England inn i mesterskapet. De manglet en klar plan.

Intern krangel

Men dette er ikke det viktigste. Den største kontrasten er selve samholdet; et prinsipp som har gjort seg gjeldende på flere ulike nivåer.

Stallen er én ting. Den walisiske gjengen har samlet seg under kampropet «Together Stronger», som markeres på Twitter-meldingene til spillere, fans og journalister.

Den beste representanten er Gareth Bale. Verdens dyreste fotballspiller kunne fint sett ned på lagkamerater fra Reading og MK Dons, men har i stedet vært en eksemplarisk lagspiller. Mot Belgia gjorde han grovarbeidet på egen halvdel og var faktisk ikke involvert i noen av de tre målene.

– Det er som å være på ferie med kameratgjengen, sier Bale.

Den samme harmonien fantes ikke hos England. Avisen The Observer skrev nylig at trenerne hadde kranglet i løpet av mesterskapet, da spesielt Hodgson og assistenten Gary Neville.

– Spillerne trivdes godt med hverandre. Det var trenerne som kranglet, sa en kilde til avisen.

Det fantes uenighet og forvirring med hensyn til treningsmetodene. Enkelte spillere var misfornøyde med Hodgsons taktiske valg, og tok visstnok selv ansvar slik at Kane, lagets beste spiss, sluttet å ta cornere.

Det sier seg selv at man ikke kommer langt med et slikt miljø.

Hysteri og frykt

Samtidig går dette dypere enn selve stallen. Det hviler allerede en tung historikk på Englands skuldre; en forventning om å vinne et første trofé siden VM på hjemmebane i 1966.

Slikt skaper et press som blir forsterket av pressen. Og dette spiller en viktig rolle.

Storbritannia har en rekke London-baserte nasjonale aviser som hovedsakelig skriver om England, og som tradisjonelt sett har bygget opp håp før mesterskapet, for så å slakte spillerne når de feiler.

Man kan gjerne si at stjernene er for profesjonelle til å la seg påvirke. Men de er ikke det.

Steven Gerrard skrev nylig i The Telegraph at spillerne etter all sannsynlighet hadde bekymret seg over de potensielle konsekvensene mens de spilte mot Island. Gerrard, som var kaptein og spilte 114 landskamper, innrømmer selv at han tenkte på mediedekningen som ville følge.

– Panikken setter inn. Frustrasjonen tar kontroll. Man fryser helt og slutter å gjøre tingene man burde gjøre, skriver han, og legger til:

– Det finnes ikke ro i miljøet rundt landslaget. Det er alltid hysteri. Det finnes en intern kultur som preges av frykt.

Heksejakten

De er altså redde for å feile. Og gransker man mediedekningen, kan man forstå hvorfor.

Avisene har vært nådeløse. The Daily Mail skrev en sak med overskriften «Ikke rart de er tapere», hvor de ramset opp en rekke irrelevante fakta om spillerne: Adam Lallana hadde postet bilder på nettet av skjønnhetsprodukter han representerer, Kyle Walker hadde støttet Call Of Duty, Jack Wilshere var visstnok full i fjor.

I løpet av mesterskapet ble 21-årige Raheem Sterling kritisert så kraftig at Manchester City-trener Pep Guardiola følte det var nødvendig å ringe ham for å gi ham støtte.

Det var ikke alt. Etter EM skrev The Sun en forsidesak basert på en video hvor Sterling hadde sett på et luksuriøst hus etter å ha kommet hjem. De skrev om en bortskjemt guttunge som badet i penger og som nå hånet fansen ved å vise frem sin rikdom.

Det hele lignet en heksejakt. Senere kom det frem at Sterling ikke hadde kjøpt huset til seg selv, men til sin mor.

En samlet nasjon

Denne behandlingen skaper en fallhøyde som setter frykt i Englands spillere. I Wales er dynamikken annerledes.

Spillerne er helter allerede. Pressen er kritiske når det passer, men har også lenge lovprist laget og viser langt mindre kynisme - som for eksempel slik Wales Online gjør her:

Det hjelper selvsagt at dette er et vanvittig eventyr for en fotballnasjon som har sett nok av mørke stunder de siste tiårene.

Pressen er også mer samlet. Wales er et lite land og mye av dekningen kommer fra «Media Wales», et mediehus basert i Cardiff som produserer lokalavisene i hovedstaden samt nasjonalavisene «The Western Mail» og «Wales on Sunday». De har en enorm nasjonal stolthet og setter ofte tonen med sine patriotiske overskrifter.

«This is our time», sa forsiden til Western Mail i dag.

Slikt bidrar til at spillerne ikke trenger å frykte noe; alle er på deres side. Dette er noe Coleman har dyrket.

– Hvis feilene kommer, så får de bare gjøre det. Vår melding til spillerne har vært å spille uten frykt, å uttrykke seg selv på banen og nyte det, sier treneren.

Kanskje forklarer dette litt av hvorfor Robson-Kanu plutselig ser ut som Johan Cruyff. Wales har lykkes der England har feilet. De er sterkere fordi de står sammen.