«Drømmeklubben er egentlig en utopi»

Om du skal forestille deg den ultimate drømmeklubben, hvordan vil den se ut?

Selvsagt skal laget vinne alt. De skal helst ha en spillestil som er offensiv og underholdende.

Legg til noen elegante playmakere og en superstjerne på topp, så har man en fin miks.

Ideelt sett skal det også være et sterkt bånd mellom spillerne og fansen. En identitet. Så la oss da si at halvparten av laget, inkludert kapteinen, skal være fra regionen.

• Mesterliga 20.45: Barcelona - Manchester City.

Og siden vi er i drømmeland her, kan det samme like gjerne gjelde treneren og presidenten.

Er dette utopi? Ja, egentlig.

Men det var dette som var realiteten i Barcelona for syv år siden. Og det er dette luftslottet deler av fotballverdenen siden har jaget uten hell.

Gullalderen

Det er ikke rart at mange har prøvd forgjeves å være Barça. Så spesielle var forholdene rundt det sagnomsuste laget, at det i praksis er umulig å gjenskape.

Alle brikkene falt på plass samtidig. Den karismatiske advokaten Joan Laporta var president, med Johan Cruyff som rådgiver og et sterkt lag rundt seg. I 2008 ansatte de en fyr med en trener-CV som kun besto av én sesong i spansk fjerdedivisjon: Pep Guardiola.

Etablerte stjerner som Xavi og Carles Puyol ble supplert med unggutter som Sergio Busquets, Pedro og Gerard Piqué. Lionel Messi var i ferd med å modnes.

I stor stil vant Guardiola seks av seks troféer de første 18 månedene og 14 av 19 mulige de neste fire årene. I mesterligafinalen i 2009 kom syv av spillerne som startet fra Barças akademi.

Det var et samspill mellom suksess, estetikk og lokal identitet man aldri før hadde sett – og som sannsynligvis heller aldri vil ses igjen.

Men det forhindret ikke enkelte klubber i å herme.

Italiensk eksperiment

I 2011 prøvde Roma å kopiere Barça-stilen i Serie A. De hentet Luis Enrique, som i likhet med Guardiola hadde trent Barças B-lag, og som aldri hadde trent på elitenivå.

Det var et sjansespill.

– Valget av Luis Enrique er symbolsk. Han representerer en fotballfilosofi som vi ønsker å følge, og som nå finnes i Spania og Barcelona, sa Roma-direktøren Walter Sabatini.

Dette var originalt i Serie A, fordi italienske lag stort sett bryr seg lite om spillestil så lenge de vinner. Roma skulle ha en klar identitet: Stor ballbesittelse, høyt press og offensiv fotball.

Dessverre gikk det dårlig. De havnet på syvendeplass, 28 poeng unna toppen, før Luis Enrique sa takk for seg.

Sa nei til Roman

I London er Roman Abramovitsj en annen som har rettet misunnelige blikk mot Catalonia. Chelsea-eieren er en romantiker som ønsker storslått spill og glitrende stjerner, noe som har resultert i leting etter en spesifikk spillestil.

– Jeg ønsker en trener som gir laget en identitet. Når jeg ser Barcelona og Manchester United, finner jeg en identitet, men ikke med Chelsea, sa Abramovitsj en gang til Carlo Ancelotti.

Drømmetreneren har derfor lenge vært Guardiola.

Enkelte engelske journalister har faktisk hevdet at Abramovitsj har vært «besatt». På et tidspunkt skal han ha tilbudt å hente Guardiola i et privat helikopter for å frakte ham til sin gigantiske yacht.

De potensielle lønnsforhandlingene har i praksis virket som om Guardiola kunne fått et blankt ark og skrevet ned den summen han ønsker.

Likevel har ikke Guardiola latt seg friste.

Stokelona

På et lavere nivå har Stoke vært blant lagene som har hentet inspirasjon fra Barça.

De sa adjø til Tony Pulis i 2013 for å utvikle en mer ballbesittende spillestil. Mannen som fikk ansvaret for dette var Mark Hughes, som spilte for Barça på 80-tallet.

De neste tre årene hentet Stoke fire spillere fra Barça: Marc Muniesa (2013), Bojan Krkić (2014), Moha El Ouriachi (2015) og Ibrahim Afellay (2015).

Den katalanske avisen La Vanguardia har kalt laget «Stokelona».

For det har blitt mer attraktivt. Under Hughes har de tatt tre strake niendeplasser; en respektabel plassering. Starten av inneværende sesong har vært tung, men alt i alt har de katalanske impulsene betalt seg.

De to direktørene

Dette blekner likevel sammenlignet med Manchester City, som ble kjøpt av styrtrike Sjeik Mansour i 2008. Trekket som startet prosjektet kom i 2012, da de ansatte Ferran Soriano, katalaneren som hadde styrt Barças finanser under Laporta.

Noen måneder senere kapret de Txiki Begiristain, en annen tidligere Barça-direktør.

Under duoens ledelse har City brukt flere prinsipper fra Barça, selv om klubben selv benekter at dette er modellen. De har ønsket teknisk og underholdende fotball, som var blant årsakene til at de ansatte Manuel Pellegrini i 2013. De har introdusert en spillestil som gjennomsyrer lag på alle alderstrinn.

De har bygget landets mest moderne ungdomsakademi for å gjenskape noe av effekten til Barças berømte talentfabrikk «La Masia».

Så imponerende er fasilitetene at tidligere Manchester United-spillere som Phil Neville og Andy Cole visstnok har sendt sine sønner til Citys akademi.

Baskisk joker

Men dette har ikke garantert suksess. Til tross for alle milliardene har City ligget lysår unna sitt ideal: Da de møtte Barça i mesterligaen i 2014 og 2015, ble de rundspilt ved begge anledninger.

Samtidig har de jaktet mannen de visste kunne forvandle prosjektet: Guardiola.

Jokeren var Begiristain. Baskeren spilte med Guardiola på det legendariske Barça-laget som vant klubbens første Europacup på 90-tallet under Cruyff. Da Barça ansatte Guardiola i 2008, var Begiristain en av nøkkelpersonene bak avgjørelsen.

Så da Guardiola forlot Bayern München, var det alltid sannsynlig at han ville gå til City.

Trenerskiftet har nå løftet prosjektet til et nytt nivå. City topper Premier League med en spillestil som er intensiv, underholdende og storslagen. Kjøp som Claudio Bravo (fra Barça) og Nolito (som spilte på Barça B fra 2008 til 2011) har økt det tekniske repertoaret.

De har den beste stallen, den beste treneren og det beste akademiet. Potensiale virker enormt.

Selvsagt er det umulige fortsatt umulig; Selv Soriano og Begiristain har nok innsett at ingen vil kunne gjenskape Barças suksess fra 2008 til 2011.

Men City har kommet nærmere enn noen andre. Og bare dét fremstår for øyeblikket som nok til å oppnå betydelig suksess.