Fire år etter: – Koronatiden preger meg fortsatt

Det kan virke lenge siden nå. Tiden der pandemien herjet og sperret oss inne. Men for noen ble verden snudd på hodet i de mest formative årene da de skulle lære å stå på egne bein, finne ut av hvem de var og utforske livets muligheter.

I fire år har NRK fulgt fem studenter som ble hardt rammet av restriksjonene. Hvordan har det påvirket livene deres videre?

12. mars 2020 gikk statsministeren opp på talerstolen og annonserte de mest inngripende tiltakene siden andre verdenskrig.

Alle fester, flørter og planer ble avlyst og byttet ut med smitteangst, nettundervisning – og henging over Zoom, som denne videoen fra rommet til den da 21 år gamle kjemistudenten Seb Rishaug Strand viser:

Bare et steinkast unna bodde Martha Tilrum (26).

Hun gledet seg til å utforske livet utenfor rommet, men tiden etter pandemien har ikke gått helt som planlagt.

Martha er lei av å få livet satt på vent.

Først måtte hun gå ett år om igjen etter å ha strevd med nettundervisning i tegnspråk.

– Det var dritt.

Så startet hun å jobbe, men det ekstra året hadde spist opp den økonomiske bufferen.

Da hun fikk beskjed om at hun måtte gjennom en kjeveoperasjon som ville gjøre henne ute av stand til å jobbe og tjene penger en periode, så hun seg nødt til å si opp leiligheten og flytte hjem til mamma og pappa i Harstad.

Problemet er bare at operasjonen har blitt utsatt gang på gang, så oppholdet hjemme har blitt mye lenger enn planlagt.

– Nå har jeg i alle fall fått spart opp penger, for jeg jobber mye og reiser rundt i hele landet, forteller hun.

Hun smiler så reguleringen synes når hun snakker om jobben som frilans tegnspråktolk. Hun er glad for at hun gjennomførte studiet, men har også en klar anbefaling dersom det kommer en ny pandemi: Vent med å studere til det er over.

– Studietiden preger meg fortsatt, både på jobb og som person. Jeg må alltid forklare hvorfor jeg ikke var ferdig samtidig som de andre i mitt kull. Jeg har vært mye sur på grunn av den dårlige oppfølgingen jeg opplevde å få fra skolen.

Om det ikke var for pandemien, hadde Seb (nå 24) kanskje bodd i London.
Og takk og lov for at restriksjonene knuste den drømmen.

I fjor snakket Seb om hvordan det å være alene under pandemien førte til at hen ikke hadde noe sted å rømme fra tankene om kjønnsidentitet.

– Først nå har jeg startet å gå til psykolog, jeg burde ha startet før, forteller Seb i dag.

Hen har begynt å dyrke en ny hobby, nemlig akvarium. Livet har gått fra å være sosialt nedstengt på 12 kvadrat, til å være fylt opp av forskning på bioteknologi, kjæreste og femti småfisk.

– Jeg bryr meg ikke om hvilket pronomen folk bruker om meg, kall meg akvarist.

Det er flere enn Seb som har opplevd at restriksjonene lukket dører, men også åpnet andre. Ingjerd Erika Eid Skjerven (22) er én av dem.

Ønsket om å ta igjen alt det tapte da landet åpnet igjen, førte til at ting gikk litt skeis. Eller «det ble litt overlaod», som Ingjerd sier det.

Ingjerd er ydmyk, det er beinhard kamp om praktikantstillingen hun nå har fått.

Tiden er inne for å ta på jobbklær og flytte ut av kollektivet på Grünerløkka.

Et av spørsmålene vi årlig har stilt er: «Hva gir deg håp?».
I 2020 svarte alle noe pandemi-relatert: De håpet på en vaksine, å få dra på fysisk undervisning, å få klemme bestemor igjen.

Etter pandemien har spørsmålet blitt et av de vanskeligste å svare på, spesielt for teologistudenten Simon Omsland Zakariassen (24).

Følelsen av ensomhet under pandemien har definert hva han ønsker å bruke presteyrket til: Skape trygghet og håp for ungdommer.

Men pandemi, klimakrise og angrepene på sivile i Gaza setter troen og håpet hans på prøve.

Hva gir vel mer håp enn å se at drømmer går i oppfyllelse?

Stabilitet og trygghet ble to essensielle ting for den nåværende skolebibliotekaren Nora Løkenhagen (25) da friheten ble begrenset for fire år siden. Målet ble å starte et godt liv sammen med kjæresten Sander, som bodde i USA.

Vi har fulgt Nora fra hun bodde alene på studenthybel, et år i kollektiv og et på utveksling i Danmark.

I år hadde livet tatt en ny vending – spesielt da det banket på døren under intervjuet.