Det er høyskoledosent Dag G. Aasland ved Institutt for arbeidsliv og innovasjon ved Universitetet i Agder, som er vår gjest i Sørlandsakademiet denne uken.
Retorikk og etikk
Ny innsikt vinnes ofte ved å kombinere to biter som tilsynelatende ikke passer sammen. Som for eksempel retorikk og etikk. I dag vil jeg fortelle om to mennesker som begge har bidratt med viktig nytenkning på hvert av disse to områdene, og den innsikt som følger av å sette dem sammen. Den første, Chaïm Perelman, satte seg som mål å finne ut hva som bestemmer det som holdes for å være sant i et samfunn. Disse studiene ledet ham til antikkens retorikk. Han fant ut at vi alle, i vår jakt på sannheten, lar oss lede av retorikkens kunst i å argumentere og overtale. Det Perelman med dette egentlig forteller oss, er at vi mennesker må innse at vi er blitt voksne. Vi har ikke lenger noen foreldre å spørre om hva som egentlig er sant. Vi bestemmer det selv. Det er med andre ord fritt fram for alle slags retoriske knep.
Dette er jo egentlig en ganske skremmende oppdagelse. Vi kan se for oss hvordan alle ordene fyker forbi som tørt løv i en høststorm – og hvordan alle de sannhetene som disse ordene påstår at de bærer på, flagrer med. Da er det ikke noe rart at vi mennesker leter etter et fast punkt å holde seg fast i. Det er her den andre jeg vil presentere, Emmanuel Levinas, kommer oss til unnsetning, med sitt forslag til forklaring på hvorfor menneskene tross alt ikke slår hverandre i hodet hele tiden, enten det er med ord eller med hardere ting. Han mener at det faste punktet er det andre menneskets ansikt. Ansiktet oppfordrer meg til å være åpen og oppriktig. Man skal nemlig være ganske dreven for å lyve et annet menneske rett i ansiktet. Og man skal også være ganske dreven for ikke å bli berørt av et ansikt som, uten et ord, ber om hjelp.
Levinas sier at den andres ansikt uttrykker en ordløs etikk som kan formuleres slik: ”Du skal ikke slå i hjel”. Den kan også formuleres slik: ”Du skal ikke valse over meg med dine meninger om hva som er riktig for meg”. Om samfunnets, inklusiv religionenes, bud og lover, sier Levinas at ansiktet er der før noen ord blir formulert. Når vi opplever ekte nestekjærlighet, er ikke det fordi det står skrevet et sted; det er snarere omvendt: Etiske regler er forsøk på å ordfeste den ordløse etikken i den andres ansikt, noe mennesker alltid har forsøkt, og som de alltid vil forsøke igjen, på nytt og på nytt. Det er nettopp ordløsheten i denne etikken som gjør den sterk nok til å stå i mot menneskenes alltid motstridende forsøk på å formulere hver sine sannheter. Det er bare denne ordløse etikken i den andres ansikt som kan stå oppreist når de retoriske stormene blåser som verst.
