Det er Unni Langås, professor i litteratur ved institutt for nordisk og mediefag ved UiA, som er vår gjest i Sørlandsakademiet denne uken.
Unni Langås
Reiseminner
Det nærmer seg ferietid, og mange har sikkert tenkt seg en tur ut i verden. Nordmenns reisevaner er blitt mer varierte, og stadig flere ønsker noe annet enn å slikke sol på badestrendene og nyte en kopp cappuccino på en fortauskafé. Vi reiser for å oppleve ting og for å bli kjent med andre lands kunst og kultur. Men har du tenkt på at møtet med det fremmede kan forandre blikket på det egne?
Mange reisende skriver om sine opplevelser. Her vil jeg trekke fram ei bok av Eldrid Lunden, som etter en reise i Middelhavsområdet ga ut Til stades. Tekstar om erindring og gløymsle. Boka skildrer besøk til kjente turistmål i Spania, Frankrike og Italia, og den viser hvordan forfatteren er en informert turist som møter disse stedene på en aktiv måte og bruker det hun opplever, til å tenke over livet i sitt eget land.
Et favorittmotiv i boka er kirker. De blir som regel nøye beskrevet med detaljerte fakta og humoristiske kommentarer. Ofte blir de levendegjort, som når prekestolen i domkirken i Siena ”slyngar seg som ei / bølgje nedover i midtskipet før den legg seg til ro på ryggen til fire løver”. Eller som når helgenene i Notre-Dame de Chartres ”smilte og var i riktig godt humør og oppførte seg høgst ufransk”.
Denne dikteriske tilegnelsen av den sør-europeiske kulturen danner bakgrunn for et gjensyn med domkirken i Uppsala. Her kommer forfatteren til et sted hun har vært før, men hun har glemt hvordan den var. Hvorfor hadde hun så svake minner bortsett fra at den var gotisk, høy og vakker? Svaret er at hun ser kirken på en annen måte, og hun undrer om det går an å snakke om en blond, høyreist og abstrakt kirke. Hun lurer på hvorfor den virker tom og spør med et smil om den kanskje bare står og venter på et arkitekt-team fra Ikea?
Den svenske kirken blir nå opplevd av en person som har vært vitne til et ukjent myldrende fellesskap. Hun har lyttet til katolske dekorasjoner, sett heftige samtaler mellom helgener, og hørt talløse bibeltolkninger. I møtet mellom flere kulturer finner hun nye meninger basert på erfaringen av forskjell.
På en reise tar vi ofte mange bilder, og når vi kommer hjem, ser vi gjennom bildene. Lunden forteller hvordan hun ser på lysbilder fra en tur til Japan. Det spesielle er at lysbildene ikke stemmer med erindringen. Er det slik at et bilde rommer både erindring og glemsel? Ja, lysbildescenen gjengir den vanlige erfaringen at hukommelsen forandrer seg, og at gjensynet med bildet derfor blir et gjensyn med vår egen glemsel.
Eldrid Lundens bok, Til stades, viser at en reise gir anledning til mange typer erfaringer og at møtet med det fremmede beriker og endrer vår forståelse av det egne. Hvis vi i tillegg skriver om opplevelsene og tar bilder, så sikrer vi at disse bevegelige minnene blir varige.
