Samisk musikk fram til 1900

Joiken er en samisk musikkform som er blant det aller eldste vokalstoff i europeisk musikkhistorie. Det å joike heter ”juoigat” over hele det samiske området, mens selve joikemelodien kan ha forskjellige benevnelser. En sang heter ”lávla”, og det å synge ”lávlut”.

Finnen Jakob Fellman ble prest i Utsjok i 1819, og var i kallet i tolv år. Han kom i løpet av disse årene på sporet av en type mer magiske, rituelle joiker som ble kalt ”dolos juoigan” eller ”fortidige sanger”. Det var joiker som inneholdt fortellinger om overmenneskelige krefter, beretninger om mektige sjamaner og sagn om samenes tidlige historie. Det var joiker som kunne lokke fram viltet. Og det var joiker som var blitt framført i forbindelse med ofringer.

I samenes førkristne religion var naturen fylt av åndelige og guddommelige krefter. Formidleren mellom den åndelige og den menneskelige verden var sjamanen, noaidi. Han var en mellomting mellom prest og vismann. Og for å komme i kontakt med de åndelige kreftene i naturen, brukte han ei tromme, runebomma. På samisk heter den henholdsvis goavddis (nordsamisk), gobdas (lule- og pitesamisk) og gievrie (sørsamisk).

Den tidligste skriftlige kilden om bruk av runebomma finner vi i Chronicon Norvegicum fra begynnelsen av 1100-tallet. Her forteller en gruppe norske kjøpmenn på reise i Lappland at deres vertinne døde, og at en sjaman da tok fram en gjenstand som liknet på et såld med avbildninger på og begynte å synge og danse mens han trommet på denne.

Den svenske presten Samuel Rheen skrev i boka ”En kort Relation om Lapparnes Lefwarme och Sedher, wijdskiepellsser sampt i många Stycken Grofwe widfarelsser” fra 1671: ”Når samen vil ha erfaring om fremmede steder, bruker han en tromme. Et knippe messingringer legges på solfiguren, og man slår på tromma med en hammer av bein slik at ringene beveger seg. Hele tiden synger han med en høy røst, noe de kaller å joike. Alle som er til stede synger også med. Mannfolkene med en høyere og kvinnfolkene med en lavere stemme. I sangen bruker de noen ord, særlig nevner de navnet på det fjerne stedet. Når dette har pågått lenge, faller han ned som et sovende menneske. Alle de andre må fortsette å synge til han våkner opp igjen. Da kan han fortelle hva han har erfart.” Det må tilføyes at boka til Rheen var et offisielt bestillingsverk. Etter trettiårskrigen (1618-1648) hadde det spredt seg rykter om at samisk magi hadde vært medvirkende til svenskenes seier, og dette ønsket svenske myndigheter å motbevise med saklig kunnskap om samiske forhold.

I et anonymt håndskrift fra første halvdel av 1700-tallet finner vi følgende beretning om bruken av runebommen fra grenseområdet mellom Nord-Trøndelag og Nordland: ”Når en same har besluttet å forrette, tilspurte han sin runebomme. Han la det lille messinginstrumentet som kalles viseren på skinnet, og banket med hammeren. Mens han banket, sang han en sang på samisk som vel uten tvil har vært vantroende, ettersom ingen vil gi meningen til kjenne. Ved denne bankingen beveget viseren seg fra én figur til en annen, inntil den ble liggende ubevegelig, hvor mye han enn banket, på det tegnet som betegnet hans forhavende, om hans forehavende skulle gjennomføres med hell. Men skulle det ikke lykkes, så beveget viseren seg hit og dit.”

Det finnes ca. 80 bevarte eksemplarer av opprinnelige runebommer spredt ut over hele Europa. Bare et par stykker finnes i Norge. Vi vet fra kildene at både joiking og tromming var en vesentlig del av ritualene, men vi vet ingenting om hvordan trommene ble anvendt musikalsk, eller om joiking og tromming stod i noe rytmisk-musikalsk forhold til hverandre. Svært lite av rituelle tekster og melodier er bevart. De eldste tekstfragmentene finner vi Johannes Schefferus’ bok ”Lapponia” fra 1673. Ifølge et tekstfragment i et manuskript han benyttet, sang både menn og kvinner mens noaiden slo på tromma, lenge sammen slik: ”Maijte Stuorra passe jeti, - hva sier du, store, hellige Gud? Vil du ha det offer jeg vil gi deg?”

Joik til jakta

En spesiell sammenheng der joikingen var en viktig del, var den tradisjonelle bjørnefangsten utpå vårparten. Når jaktfølget nærmet seg hiet, gikk han som hadde oppdaget hiet først. Deretter kom han som bar runebomma, for det var vanlig å rådspørre den om utfallet av jakten. Utenfor hiet begynte de å joike for at bjørnen skulle komme ut. Når bjørnen var felt, stemte de i en joik hvor de takket bjørnen som var drept og ønsket ham velkommen. Og de takket for at han ikke hadde gjort dem noen skade. I 1913 nedtegnet den svenske samleren Karl Tirén i Härjedalen et par melodier som skulle ha vært brukt i bjørnejakt rundt 1880. Han regnet selv dette som noen av de aller eldste joiketradisjonene.

Den kristne misjonsvirksomheten blant samene startet allerede i middelalderen, og nådde sitt høydepunkt på 1600- og 1700-tallet. Joiken hadde viktige rituelle funksjoner i samenes naturreligion, og ble derfor fordømt av de kristne misjonærene. Samene ble derfor etter hvert forsiktigere med hva de gjorde. De som fortsatt brukte spåtromma gjorde det i største hemmelighet. Men mange høyt aktede familiefedre måtte tilbringe timer i gapestokken fordi de hadde utøvet joikekunsten. De eldste nedtegnelser av joikemelodier stammer fra slutten av 1700-tallet.

I dag kan en undre seg over hva det var i mange av disse sangene som gjorde dem ”farlige” å formidle. Den samiske litteraturforskeren Harald Gaski antar at årsakene må søkes i de sammenhengene de har inngått i. Det er godt mulig at joikene har formidlet viktige kunnskaper om samenes historie og kultur. Slik kan de ha vært viktige elementer i opprettholdelsen av samiske verdier og samisk identitet. Og derfor tilsvarende lite ønsket i omvendelsen og senere ”fornorskingen” av samene.

Kristendommens inntog

Den svenske presten Lars Levi Læstadius, som på 1800-tallet var prest i Karesuando og Pajala, har preget utviklingen av kristendommen i det samiske miljøet. Læstadianismen bredte seg som en vekkelse over store deler av Nordkalotten. Læstadius prekte en streng form for luthersk kristendom. Sentralt i Læstadius' lære er synd og tilgivelse, rett anger (over syndene) og nestekjærlighet. Gjennom å erkjenne sin syndige natur skal mennesket angre sine brudd mot Guds ord. Den angrende synderen får syndsforlatelse gjennom å be om denne fra en kristen han eller hun har tiltro til, eller å gå til skriftemål ved nattverden. På begynnelsen av 1900-tallet ble Åndelig Sangbok utgitt. I denne ble mange av de sangene som bare hadde sirkulert som avskrifter på løse ark i menighetene samlet.

Ola Graff, som skrev magisteravhandlingen Joik som musikalsk språk ved Institutt for musikk og teater ved Universitetet i Oslo i 1985, har også skrevet kapitlet Den samiske musikktradisjonen i Fanitullen – Innføring i norsk og samisk folkemusikk redigert av Bjørn Aksdal og Sven Nyhus. Denne artikkelen om samisk musikk er i det alt vesentlige basert på dette kapitlet. Ola Graff skriver at det i en joikesituasjon er mange meningselementer.

Joikesituasjoner deles gjerne inn i:

• Referansefunksjonen, det at melodien fungerer som et symbol på objektet det synges om.
• Informasjonsformidlingen, det at informasjon om avsender, mottaker og referanseobjekt kan formidles på flere måter – tekstlig, musikalsk og ved kroppslige uttrykk.
• Kontekst, det at melodien kan variere etter hvilken situasjon den som joiker er i og hva det joikes om.

Musikalske forskjeller mellom sørsamisk og nordsamisk joik

Det er i følge Graff en markert forskjell i musikalsk stil mellom sørsamisk og nordsamisk joik. Den typiske sørsamiske joiken har glidetoner som ikke så lett lar seg skille ut. Den sørsamiske joiken har lange glissando forløp og et fåtall toner, som ligger nesten på mikrotonale intervall mellom hverandre. De nordsamiske joikene er ofte pentatone, basert på en halvtoneløs pentatonskala. Det finnes variasjoner. En del melodier preges av åpne melodistrukturer med utstrakt bruk av kvart-, kvint- og oktavsprang. Også innenfor den nordsamiske joiketradisjonen finnes det forskjeller mellom Øst-Finnmark og Vest-Finnmark. Joikene fra Vest-Finnmark med Masi og Kautokeino benytter flere større intervaller og mer markant rytme, mens joikene fra Øst-Finnmark med Karasjok og Tana har en noe mykere karakter med mindre intervaller.