Minimalisme er et begrep lånt fra den visuelle kunstbevegelsen av samme navn, og ble brukt på en musikalsk stil som oppsto i USA på 1960-tallet. Den kom som en reaksjon på det rådende modernistiske klimaet på 1950-tallet, med sine dominerende trender av tilfeldighet (representert med navn som John Cage og Witold Lutoslawski) og serialisme (Karlheinz Stockhausen og Pierre Boulez).
Pionerene i bevegelsen var La Monte Young og Terry Riley, men de ble raskt etterfulgt av Steve Reich og Philip Glass. Deres estetikk, senere skissert i Reichs klassiske essay Music as a gradual process (1968), kom til uttrykk i en musikk uten klar framdrift. Her er et stykke av Reich for to marimbaer: Nagoya Marimbas.
Statiskhet og repetisjon erstattet det som karakteriserer den tradisjonelle musikken: melodiske linjer, spenning og avspenning, og oppbyggingen mot høydepunkter. I stedet benyttet minimalistene ”loops”, inn- og utfasing, stillstand og tonalitet som fremtredende egenskaper, brukt på ulike måter (men med liknende effekt) av hver av disse komponistene.
La Monte Youngs Trio for strykere (1958), med sine lange utholdte akkorder og statiske harmoni, er generelt regnet som det første minimalistiske arbeidet. Her er et annet verk, The Well-Tuned Piano, der han renstemmer klaveret, og lar verket holde på i nesten fem timer.
Riley sitt ensemblestykke In C (1964), for et uspesifisert antall instrumenter, er en samling av tonale fragmenter som hver utøver kan gjenta i alle oktaver en rekke ganger, med vekt på orkesteret eller ensemblets kollektive natur.
Philip Glass bruker i sine tidlige verker (f.eks Music in Fifths, 1969) en additiv-subtraktiv prosess som gjør at de gjentatte melodiske sekvensene endres gradvis over tid.
Riley og Reich jobbet begge med tape loops, men til forskjellige formål: I Music for the Gift (1963) brukte Riley to båndopptagere for å spille inn og spille av musikken samtidig, slik at musikken blir stadig tettere, mens Reich brukte båndopptagere med minutiøst ulike avspillingshastigheter til spille de samme språksegmentene, som gradvis flyter inn og ut av fase med hverandre (f.eks i It's Gonna Rain, fra 1965).
Reich utforsket også innfasing som kompositorisk redskap i slike tonale verker som Piano Phase (1967) og Drumming (1970) . Påvirkningen fra Reich og Glass var merkbar over et bredt spekter av musikk, særlig innen rock og populærmusikk. Selv om de fortsatte å benytte seg av gjentakelse i sine senere arbeider, introduserte de mer melodisk materiale og rikere tonale kontraster.
Man finner også helt andre uttrykk innen minimalismen, slik som for eksempel hos Frederic Rzewski i hans lille stykke "To the Earth", basert på en tekst av Homer, for resiterende slagverker og fire blomsterpotter!
I stykket Coming Together for resitatør og ensemble tar han minimalismen mer og mer i retning av jazzens improviserende uttrykk, ved at han lar alle musikerne velge hva de skal spille, og lar musikken bevege seg mellom et sterkt rytmisk preget motiv og lange klangblokker. Teksten er hentet fra dagboken til Sam Melville, en fange i det beryktede fengselet Attica i New York State, og den ble offentliggjort etter hans død i det samme fengselet.
Men i Winnsboro Cotton Mill Blues for solo klaver tar han minimalismen mer og mer i retning av avantgarde-teknikker, og lar musikken bevege seg mellom et enkelt rytmisk forløp med tykke, støymusikkaktige klanger, samtidig som han beholder en underliggende bluesfeeling.
Minimalismen har hentet mye inspirasjon både fra populær- og ikke-vestlig – hovedsakelig afrikansk – musikk, og har gitt opphav til mange beslektede stiler. Særlig de rytmiske prosedyrene er brukt av f. eks. de engelske komponistene Gavin Bryars, Michael Nyman, og Steve Martland.
Musikken til John Adams, som gjør bruk av mange minimalistiske teknikker, er mer treffende beskrevet som «post-minimalistisk", ettersom den understreker og beveger seg i en harmonisk utvikling som står fjern fra minimalismen.
På 1990-tallet har en rekke europeiske komponister, spesielt navn som den polske Henryk Górecki, den estiske Arvo Pärt, og den engelske John Tavener, brukt minimalistisk tidløshet til å skape det som noen kaller "åndelig minimalisme”.
