NRK Meny
Normal

Konsertformen i romantikken

Den virtuose solisten får en viktig plass i konsertlivet i romantikken, særlig de som spiller fiolin, cello eller klaver.

Berlioz conducting

Berlioz dirigerer

Konsertformen i romantikken skiller seg ikke vesentlig fra den wienerklassiske konsert når det gjelder form og oppbygging. Det normale er fremdeles 3 satser (hurtig-langsom-hurtig), der første satsen er i sonatesatsform, evt. med dobbel eksposisjon, andre satsen i ABA-form eller variasjonssats, og tredjesatsen en rondo.

Tendensen i romantikken til å dyrke kunstnergeniet førte naturlig nok til økt vekt på det virtuose. Spesielt populære ble de som både var komponister og utøvere. Liszt, Chopin, Paganini og vår egen Ole Bull var eksponenter for dette.

Virtuoseriet kunne føre med seg innslag av lange og teknisk vanskelige solokadenser. Orkesterets rolle kunne også bli redusert til tidvis ganske enkelt akkompagnement, slik vi for eksempel kan finne det i konsertene til Paganini. Andre komponister prøvde å gi konserten mer symfonisk form, og kombinere teknisk krevende solostoff i balansert musikalsk dialog med orkestret, som dermed ble en likeverdig partner til solisten. Brahms arbeidet på denne måten, og nærmer seg symfoniformen i sin 2. klaverkonsert, der han innfører en ekstra fjerde sats. På grunnlag av dette har det vært vanlig å skille mellom virtuose og symfoniske konserter i romantikken.

Det er tre instrumenter som skiller seg ut som favorittinstrumenter i romantikkens solokonsertlitteratur, fiolin, cello og klaver. Selv i dobbel- og trippelkonserter er det disse instrumentene som kombineres.

Sentrale komponister av konserter i romantikken:

  • Fiolin: Mendelssohn, Paganini, Bruch, Tsjajkovskij, Brahms og Sibelius
  • Cello: Schumann, Dvořák, Saint-Saëns og Elgar
  • Klaver: Schumann, Chopin, Liszt, Brahms, Tsjajkovskij, Grieg og Rakhmaninov


Oppgave

  • Studer 1. sats av Dvořáks cellokonsert i h-moll og vurder hvor det er naturlig å plassere konserten i forhold til det virtuose/symfoniske.