Fluxus var navnet på en internasjonal avantgarde-bevegelse innen musikk og billedkunst som oppsto på begynnelsen av 1960-tallet. Den ble grunnlagt av George Maciunas, en litauisk-født kunstner og arkitekt som organiserte og fremmet sine aktiviteter i Europa og USA.
Fluxus-kunstnerne
Fluxus bestod av en løs tilknytning av billedkunstnere, forfattere og musikere. I medisinsk terminologi betegner "Fluxus" en flytende væske, og Maciunas håpet at Fluxus også ville kunne rense verden for borgerlige intellektuelle, kommersialisert kultur og institusjonalisert kunst.
Den første offisielle Fluxuskonserten ble holdt i Wiesbaden samme år, og ble etterfulgt av flere andre konserter rundt i Europa med arbeider av Nam June Paik, James Tenney, La Monte Young, Allison Knowles og mange andre.
Den kanskje mest kjente av alle Fluxuskunstnere er Yoko Ono, og hennes "sit-in" for fred sammen med John Lennon på Hiltonhotellet i Amsterdam i 1972, der de demonstrerte mot krig i dobbeltsengen, regnes for den kanskje mest berømte Fluxusaksjon noensinne. (Det er fortsatt to års ventetid for å overnatte i dette hotellrommet - nesten 40 år etter aksjonen!)
John Lennon og Yoko Ono
Foto: APPerformancekunst
Internasjonalt ble begrepet ”performance” som egentlig bare betyr ”framføring”, synonymt med Fluxusartistenes opptredener. Derfra kommer begrepet ”performancekunstner” som mange bruker i dag.
I Norge opplevde vi Nam June Paiks performance i regi av Foreningen Ny Musikk i 1963 som kanskje den mest skandaløse konserten i norsk musikkhistorie. Han saget i stykker et piano, klippet slipsene på mennene på første rad, og skvettet vann og barbersåpe utover publikum. Ved neste konsert i Ny Musikk var salen fullstappet, men dessverre – ingen ny performance.
Fluxusbevegelsens kunstnere var tidlig bevisst mulighetene i ukonvensjonelle lyder, og gjorde ukonvensjonelle hendelser til kunst, slik som knusingen av en fiolin i Nam June Paiks One for Violin Solo.
De utviklet en ny genre av performancekunst som ble kalt "korte former" eller "hendelser" (events). Disse begivenhetene består av korte instruksjoner eller beskrivelser, vanligvis ikke mer enn en setning eller to, som definerer en begrenset aktivitet av ett eller annet slag som skal utføres av en utøver. La Monte Young sin komposisjon 1960 Nr 10, for eksempel, instruerer en utøver til å trekke en rett linje, og følge den.
Flere andre medlemmer av Fluxus-gruppen, inkludert Takehisa Kosugi, George Brecht, Dick Higgins og Yoko Ono eksperimenterte med verk i samme sjanger. En meget berømt hendelse er skilsmissen mellom to av Fluxuskunstnerne som hadde vært gift, der de delte alt de eide – på midten – og tok hver sin halvpart.
Holdninger til kunst
Medlemmer av Fluxusbevegelsen mente at kunstnerne ikke bør ha en profesjonell status i samfunnet og at deres arbeid skal være tilgjengelig for alle. En avis som het Fluxus V Tre dukket opp sporadisk mellom 1964 og 1979. Avisa inkluderte kunngjøringer for Fluxus arrangementer og reklame for sine publikasjoner, samt verker av Fluxuskunstnere, forfattere og musikere.
I tillegg ble det utgitt en rekke antologier, kalt "Fluxus Yearboxes". Disse inneholdt noter for musikalske komposisjoner, og tilstelninger, dikt, artikler, plater, fotografier og "funne gjenstander" – ”found objects”.
Fluxus hanglet videre som bevegelse helt til slutten av 1970-tallet, og mange mener at den til slutt døde med Maciunas død i 1978. Trass i den kritikken av institusjonalisert kunst som Flexus sto for, vises nå samlinger av Fluxuskunst på store utstillinger, enda kunstnerne selv ikke syntes dette var særlig viktig. Og innflytelsen fra Fluxus er tilstede i mange sammenhenger og i kunstneriske prosjekter over hele verden.
Fluxus i Skandinavia
I Norge hadde vi ikke noen riktig Fluxusbevegelse, selv om enkeltpersoner var påvirket av retningen. I Sverige fantes det flere komponister, som Sten Hanson og Bengt af Klintberg, og i Danmark var de mest kjente maleren Bjørn Nørgaard (ikke i slekt med komponisten Per Nørgård) og Henning Christiansen.
